Den tidlige kirkens tid
Tornedalen
Det var de rike forekomster av fisk i elver og vann, samt gode jaktmuligheter som lokket folk til Tornedalen. Jordbruk ble det viktigste næringsgrunnlaget blant innflyttere og nybyggere i Tornedalens nedre del, mens den øvrige delen har vært samenes og reinens domene siden siste del av 800-tallet. Det finnes flere funn fra samiske offerplasser i dette området som stammer fra grensen mellom førhistorisk og historisk tid. Svært mange av de gjenstander man har funnet har bakgrunn i Øst-Europa og viser at der må ha vært vidtgående kontakter med områder i Finland, Baltikum og Russland. Gjenstander med bakgrunn i det sørlige Sverige er derimot svært sjeldne. Derimot har man funnet ganske mange norske mynter i svensk lappmark, f.eks. i Rautasjärvi i Jukkasjärvi sogn (datert til midten av 1000-tallet). Det viser at der må ha vært god kontakt mellom samer på norsk og svensk side allerede i vikingtiden. Der er for øvrig en betydelig mengde kors i funnene fra samiske offerplasser, noe som tyder på at samene i sen vikingtid hadde kontakt med en norsk befolkning som i hvert fall kjente til kristendommen.Samene som bodde i Tornedalen omkring det første årtusenskiftet livnærte seg primært ved jakt og fiske. Senere tok tamreindriften til og ble i middelalderen den sentrale næringsveien. En må imidlertid regne med at alt fra urnordisk tid har samene fulgt reinen på dens vandringer slik at Tornedalen og området i Norge fra Tysfjord i sør til Ibestad i nord har utgjort et felles område med stor grad av enhetlig næring og kultur.
Tornedalens kirkelige historie begynner i middelalderen da Tornedalen, sammen med det øvrige Norrland, tilhørte Uppsala erkestift. Først fra siste del av 1200-tallet synes det svenske riket å bli interessert i landet i nord, men det var snarere kirken enn kongemakten som gjorde de første anstrengelser for å utbre sin innflytelse i disse områdene, et arbeid som for alvor tok til fra 1320-tallet. At så skjedde, henger nok ikke minst sammen med erkebiskop Olof Björnssons interesse for å utvide sitt stift nordover for å øke inntektene til Uppsala stift, særlig gjennom inntektene laksefisket fra de store elvene i nord kunne gi. Langsomt, men sikkert bygde dermed kirken ut sin organisasjon gjennom kirkebygg stadig lengre nord. På 1340-tallet hadde kirken nådd frem til Torneå som da var den ytterste utpost i stiftet. Under sitt besøk i kapellet i Nedertorneå døpte erkebiskop Hemming Nilsson et tjuetalls samer, men stiftet hadde enda så liten befolkning at dets kirkelige status var under debatt. Fastboende prester fantes bare i Skellefteå og Luleå selv om der også var kapeller i Piteå, Lövånger og Torneå.
På slutten av 1300-tallet (1376) ble Norrbotten utskilt som eget prostedømme og omkring 1400 ble den offentlige strukturen stadig sterkere. I 1413 omtales Torneå som eget kirkesogn og på 1440-tallet er Norrbotten kirkelig, rettslig og administrativt en enhet. Umeå og Luleå er ledende sogn, men Torneå blir stadig viktigere fra midten av 1400-tallet. Byggingen av kirker har i liten grad nedfelt seg i de skriftlige kildene. Man vet f.eks. ikke når Kalix kirke ble bygd annet enn det var i siste del av 1400-tallet. Et annet kapell i Särkilax (Övertorneå) ble som den nordligste kirke like etter bygd på en øy i elven. Kapellet ble tatt av en flom på begynnelsen på 1600-tallet og en ny kirke ble oppført i 1617 i Matarengi, en markedsplass der noen nybyggere hadde slått seg ned. Forsamlingen fikk senere navnet Övertorneå og ble i 1618 eget prestegjeld. Verd å nevne er også at på den gamle handelsplassen Björkö ved Torneelvens munning i Torneå sogn, ble det i 1507 bygd en steinkirke som erstatning for den gamle trekirken. Det mest monumentale byggverk i dette området fra katolsk tid, er imidlertid Nederluleå kirke som ble begynt oppført på midten av 1400-tallet. Før reformasjonen (1482) besto dermed Norrbotten av ni sogn: Löfånger, Bygda, Skallofta, Uma, Lula, Pita, Kalis, Tornö, samt Särkilax. Befolkningstallet har antagelig vært omtrent 10.000 mennesker.
I middelalderen ble det gjort spredte forsøk på å trekke lappmarken inn under kirkens innflytelse, men først med Gustaf Wasa ble det satt i gang et planmessig arbeid. I 1526 ga han på oppfordring fra paven, Vadstenamunken Bengt oppdraget å reise til lappmarken i Norrbotten for der å åpne skole for samenes og andre innbyggeres undervisning. Noe resultat av virksomheten har vi ingen opplysninger om. På den tiden fantes det ingen kirker i lappmarken og trolig heller ingen kapeller. I 1530 ble Peder Petri av kongen utnevnt til sogneprest i Särkilax, som samtidig ble utskilt fra Torneå sogn. Den første lutherske erkebiskop som besøkte Tornedalen etter reformasjonen, var Laurentius Petri i 1534. Noen år senere, i 1559, ble presten Michael sendt til Torne lappmark. Antagelig var det i forbindelse at et kapell ble oppført i Rounala siida nær elven Mounio. Dette var det første gudstjenestelokalet i det egentlige Torne lappmark. Kapellet hadde ikke egen prest, men ble betjent ved besøk ettersom ingen prester enda var bosatt i lappmarken. Tradisjonen hevder for øvrig at kirken ble bygd av tre samiske brødre som hentet tømmer fra kysten i Norge. Kirken forfalt på 1700-tallet og ble i 1796 solgt på auksjon og flyttet til et annet sted for å tjene som overnattingssted for reiser til Norge. I 1914 ble det reist et steinkors på stedet der kirken sto.
Det som for alvor satte fart i misjonsarbeidet i lappmarken, var de svenske forsøkene på å få et fast fotfeste ved Ishavet, dvs. norskekysten. De svenske kravene var forbundet med birkarlenes skatteinnsamling som siden det 14.århundret hadde gjort sine skattekrav gjeldende blant sjøsamene.[1] Mens de "herreløse ødemarkene" tidligere hadde vært en finsk og karelsk interessesfære, ble det etter at Finland var innlemmet i den svenske stat, hevdet at den svenske skatterett som birkarlene tidligere hadde stått for, også innebar territoriale krav. Man ønsket derfor å utvide Sveriges grenser slik at en kunne hindre at samene unndrog seg skattekrav ved å dra over fjellet til Norge. Også andre politiske behov tilsa at norskekysten mellom Bugøyfjord i Finnmark og Tysfjord i Nordland var interessant for den svenske stat. Konflikten mellom Sverige og den dansknorske stat ble tilspisset under Karl IX's tid. Da han ble kronet i 1607 antok han tittelen "Lapparnes i Nordlanden Konung" og forsøkte med væpnede ekspedisjoner å legge under seg Finnmark.
Etter et ydmykende nederlag i Alta der svenskene forsøkte å
etablere fast bosetting og kirke, ble de videre kampene utkjempet i Kalmar
der svenskene tapte.
Som et ledd i arbeidet for å befeste den svenske kronens herredømme
i nord, hadde imidlertid det blitt gjort viktige bestrebelser for å
finne hvor man burde bygge kirker. Ekspedisjoner ble sendt ut både
i 1599 og 1601 der det ble foretatt beslutninger om kirkebygging, kirkehelger
og prekenreiser, samt etablering av markedsplasser til erstatning for birkarlenes
handelsreiser. I 1602 ble Grels Henrici utnevnt til prest for samene i
Torne og Kemi lappmarker med bosted i Enontekis (senere kalt Karesuando).
I 1603 besluttet kongen at det skulle bygges minst en kirke og prestegård
i hver lappmark. Det resulterte i at kirker ble bygd i Jukkasjärvi,
Jokkmokk, Arvidsjaur, Lycksele og Enontekis, og i 1648 ble kirke bygd i
Åsele. Samene var pålagte å møte opp på
kirkestedet mens markedet pågikk, dvs. mellom Tomasmesse (21.desember)
og Kyndelsmesse (2.februar.), og ved Maria Bebudelsesdag. Foruten å
utføre de sekulære plikter, skulle de da delta i kirkens gudstjenester
og undervisning, samt bli forhørt i de obligatoriske kristelige
lærestykker.
Karl IX's kirkepolitikk var ikke bare politisk motivert, men hadde også bakgrunn i hans interesse for misjon. Denne interesse ble videreført av Karl XI. Et kapell ble bygd i Hietaniemi (Hednäs) i nedre Tornedalen og noe senere ble byen Torneå etablert og kirke bygd i 1647, for øvrig samme år som Norrland ble utskilt fra Uppsala erkestift med ny stiftsstad i Hernösand. Under hele 1600-tallet pågikk det et energisk arbeid og for befestningen av den svenske staten i lappmarken og det ledsagende arbeid for utbredelsen av det kirkelige arbeidet. En av de viktigste pådriverne i dette arbeidet var Johannes Tornæus, sogneprest i Nedertorneå 1640-1671. Han utarbeidet en kirkelig håndbok på samisk (Manuale lapponicum) og skrev dessuten viktige opplysninger om land og folk i sin Beskrifning öfver Torneå och Kemi lappmarker (først utgitt i 1772). Det tok imidlertid lang tid før den kirkelige betjening i Torne lappmark var tilfredsstillende. I 1686 opplyses det at "uti Torne Lappmark äro fuller tre kyrkor uppbyggde, men ingen prest hafver der ännu varit boendes, utan allenast en gång om året vid marknadstiden hafver Pastor i NederTorne sjelf kommit dit upp eller sändt sin kapellan och tagit tionden som der vid hänger af Lapparne och några gånger då för dem predikat, men dess utan hela året hafva de ingen Gudstjenst haft eller fått begå Herrans högvärdiga nattvard".[2] De tre kirkene befant seg ved markedsplassene i Jukkasjärvi, Enontekis og Rounala.[3] I tillegg var også kirker oppført i Kautokeino og Utsjok.
Ofoten / Trondenes
Mens Tornedalens kirkelige historie først begynner fra og med 1300-tallet av, begynner kirkens historie i det nordnorske området allerede i vikingtiden. "Misjonskongene" Olav Trygvasson og Olav Haraldsson foretok begge reiser nordover langs kysten for å befeste sine territoriale krav hevde den nye troen som sin ideologiske maktbase. Spesielt viktige for dem var høvdingesetene på Helgelandskysten (Tjøtta), Salten, Steigen og Lofoten/Vesterålen. Trondenes var antagelig en del av det sistnevnte distrikt og utgjorde et politisk tyngdepunkt der ætten på Bjarkøy hadde en sentral posisjon. Trondenes ble derfor et viktig sted for etablering av kristen kultus: "Ei kirke på Trondenes var derfor en avgjørende seier for kreftene bak innføring av kristendommen".[4]Det er usikkert når den første kirken på Trondenes ble bygd. Sagaens Tjodleik munk opplyser at kong Øystein (1103-22) lot kirken bygge og at dette muligens ble satt i gang da kongebrødrene Øystein og Sigurd Jorsalfar møtte på fylkestinget på Trondenes i 1114. Andre har ment at dette ikke kan ha vært den første kirken, men at Øysteins steinkirke avløste en tidligere trekirke som kan ha vært bygd allerede på 1000-tallet.[5]
Høvdingene i vikingtiden bygde i stor grad sin rikdom og makt på handelen med samene. Tore Hunds handels- og røvertokter nordover er kjent fra Snorres sagaer og har vært et viktig grunnlag for hans maktbase. Den nære kontakten mellom nordmenn og samer har nok bidratt til at man kjente relativt godt til hverandres religiøse tradisjoner og at der var visse likhetstrekk mellom dem - selv om religionen nok kunne ytre seg på forskjellige måter fordi man levde på ganske ulikt vis. Mens samenes religion i stor grad var knyttet til veide- og fangstsamfunnets liv, var nordmennenes religion mer knyttet til kystsamfunnets relativt bofaste liv på gårdene. En må anta at nordlendingenes norrøne tro ikke var særlig vesensforskjellig fra øvrige nordmenns religiøse praksis der i hvert fall kulten i de øvre samfunnslag var sentrert omkring de årvisse blotsgildene.
En av de store håløyghøvdingene var Sigurd Toresson fra Trondenes, bror til Tore Hund fra Bjarkøy og gift med Sigrid, søster til Erling Skjalgsson fra Jæren. Snorre forteller at Sigurd var meget rik og en høyt hedret mann. Så lenge folk holdt seg til den gamle religionen, var Sigurd vant til å ha tre blot hver vinter, ett om vinternatt (ca. 14. oktober), det andre midtvinters (12. januar) og det tredje første sommerdag (midten av april).[6] Etter at han var gått over til kristendommen, fortsatte han å feire de kristne høytidene jul og påske med store gjestebud til ære for Kvitekrist og jomfru Maria, samt et stort vennelag på høsten. Den samme skikken ble videreført av sønnen Asbjørn Selsbane etter at faren var død. Skikken med gjestebud var en del av det norrøne samfunnets viktigste institusjoner og representerte en form for "gavebytte" der stormennene markerte sin makt ved å holde blot og gjestebud for hverandre, samt sikre alliansen med "de nyttige æser" slik det står i diktet Vellekla, gjengitt i Olav Trygvassons saga (kap. 16):
Og de nyttige æser atter kommer til blotingNår folk og fe var friske, fisket var godt og kornet vokste, ble det tolket som tegn på at blotingen virket og at gudenes velvilje var med folket. Ettersom ens identitet i det gamle samfunnet var definert på grunnlag av sosiale relasjoner, skiftet man på å holde blotveitsler der man sikret godt år og trygge forhold ved å dyrke gudene med offer. Samtidig fungerte blotet som en måte å vise hverandre respekt og ære slik at man knyttet til seg så mange følgesvenner som mulig. Velstand og høy sosial status var nøye knyttet til evnen til å vise overflod, og måten dette skjedde på, var å ha mange fastboende husfolk, holde store gjestebud, samt gi prestisjefylte gavebytter der f.eks. pelsverk og hvalrosstenner var viktige elementer.[7]
mektig stridsmann øker slik sin egen heder.
Nå gror det igjen på jorda.
Atter gavmild herre lar skjoldbærende hærmenn
få søke guders templer.
Det er mulig at kirke ikke ble bygd på Trondenes så lenge Sigurd Toresson og hans grein av Bjarkøyætten satt på høvdingegården. Da sønnen Asbjørn ble drept som hevn for mordet på Tore Sel, ble antagelig jordegodset konfiskert av kongen og en av hans årmenn innsatt som forvalter. Dette kan ha vært foranledningen til at den første kirken ble bygd som markering av kongens interessefelt og at kristendommen dermed fikk sitt første institusjonelle nedslag i regionen.
Det har vært en del diskusjoner omkring hvilken status kirken på Trondenes hadde i den første tiden. Historikeren Trygve Lysaker mente at kirken som kong Øystein lot bygge på 1100-tallet var en fylkeskirke med et overordnet ansvar for de øvrige kirkene i distriktet.[8] Selv om begrepet "fylkeskirke" kan være litt problematisk i den første tiden, tok det imidlertid ikke lang tid før kirken i praksis fungerte slik. Det er kanskje også grunnen til at man ut på 1200-tallet reiste en forsvarsmur rundt kirken til vern for karelere og russiske skattekrevere og røvere som herjet på kysten fram til midten av 1400-tallet.
I katolsk tid var Trondenes kirke sete for et prestekollegium som skulle betjene sognets kirker. Lederen for prestekollegiet var visepastoren, dvs. vikaren for erkebiskopen i Nidaros som var den "egentlige" prest for Trondenes. Når det skulle holdes messer i distriktets kapeller, måtte allmuen hente "sin" prest. Nord-Norge var dermed knyttet direkte til erkebiskopen og hans domkapitel i Nidaros. Domkapitelet besto av et kollegium av geistlige ved katedralene som ved erkebiskopens død skulle foreslå etterfølger for deretter å få valget stadfestet av Paven. De geistlige hadde tittelen kanniker og det var i praksis disse som fungerte som sogneprester i Hålogalands kirker. I Nord-Norge var det 24 slike kannikgjeld under Nidaros bispestol. De lokale kirkene ble dermed ofte stående uten prestelig betjening. Kannikene kunne på sin side utnevne en visepastor til å ta seg av de daglige gjøremål i sognekirkene og i sognets annekskirker kunne det ansettes kapellaner. Kirkene i Nord-Norge forble imidlertid i stor grad styrt direkte fra Trondheim. Kannikene besøkte sine kirker etter som de hadde anledning til det, men mange kirker sto det meste av året uten tilsyn av lokal prest. Selv om en av de viktigste oppgavene for kannikene var å foreslå kandidater til ny erkebiskop når den gamle døde, skulle det ta lang tid før domkapitlets selvstendige valgrett ble respektert av kongen. I lang tid hevdet kongen at han selv hadde rett til å utpeke erkebiskop, noe som ofte førte til alvorlige konflikter mellom konge- og kirkemakt.
Ved den norske kirkens organisering som eget erkebispeområde under den pavelige utsending Nikolaus Breakspeare i 1152/53, fikk kirken rett til å motta gods og gaver fra folk i langt større grad enn tidligere. Fra gammelt av hadde formue og fast eiendom primært tilhørt ætten og ikke den enkelte slik at enkeltpersoner bare i liten grad kunne disponere over den. Den utvidede retten til å gi gaver åpnet for kirken en vei til rikdom og innflytelse som skulle komme til å prege den norske - og ikke minst den nordnorske - virkelighet i århundrer fremover. I Trondenes hadde kirken 43 gårder og gårdparter og til de 6 annekskirkene hørte det til 85 gårder som på denne måten var tilført kirken. Familiene som bebodde disse gårdene hadde dermed opphørt å være selveiere og var blitt leilendinger som måtte betale en årlig leie (landskyld) til kirken for bruken av gårdene. Selv om Trondenes på en særskilt måte var knyttet til Nidaros ved at erkebiskopen selv var den "offisielle" sogneprest som styrte kallet gjennom såkalte visepastorer, var ikke forholdene stort annerledes i andre sognekall.
Også i Ofoten hadde kirken stor makt med mange gårder tillagt kirkelig overhøyhet. Den sentrale kirken for ofotingene var i Lødingen som kan ha vært kirkested helt fra 1200-tallet. Lødingen tilhørte Steigen kannikgjeld som ble administrert fra Nidaros. Men mer interessant er kirken på Evenes som ble bygd som kongelig kapell ca. 1250 av Håkon Håkonsson. I hans saga heter det at
Håkons to kirker var misjonskirker og primært bygd til støtte for kristningsarbeidet blant samene i området. At disse kirkene ble reist, henger sammen med at kong Håkon planla et korstog på 1240-tallet. Dette korstoget ble det imidlertid ikke noe av, men han fikk i stedet patronatsrett til kirker han bygde i arbeidet for å befeste kristendommen overfor de hedenske folkeslag lengst i nord og øst.[9] I en pavelig brev av 18. nov. 1252 skriver Innocents IV at hvis kong Håkon kristnet det folk som kalles "sambitae" (samer), så skulle de få høre inn under hans jurisdiksjon. Dermed ble det kongens oppgave å bygge misjonskirke, noe han gjorde på Tromsøya og i Ofoten (muligens på Tårstad). I 1486 oppga erkebiskop Gaute sitt krav om patronatsrett til kirken etter at kong Hans fremviste pavebrev på at han hadde rett til å utnevne prester til kirken der mot å ansette "en bekvem og indlandsk Klerk, der skal være Erkebispen lydig".[10] Denne kirken ble dermed en av de i alt 14 "kongelige kapeller" der kongen selv hadde rett til å utnevne prester. I 1308 nevnes forøvrig Mariakirken i Tromsø som ett av de kongelige kapeller de botferdige kunne valfarte til for å få 100 dagers avlat.[11] I den første tiden var det utnevnt en "titulærprest" til Troms som visiterte kallet når han hadde anledning til det. Vanlige kirkelige tjenester ble utført av en kapellan.[12]Kong Håkon la mer hug på å styrke kristendommen i Norge enn noen annen konge før ham siden den hellige kong Olav. Han lot gjøre en kirke nord i Troms og kristnet hele det kirkesogn. Det kom mange bjarmer til ham var flyktet østenfra for bjarmenes ufred. Han kristnet dem og gav dem en fjord som heter Malangen. Han lot gjøre en kirke i Ofoten.
Kirken på Evenes lå strategisk til for skatte- og handelsferder inn mot Herjangen, Rombaken, Beisfjord og Skjomen - og derfra over grensen til Torneträsk og Bottenviken. Fra Evenes skulle man drive misjonsvirksomhet i fjordene og i grensetraktene mot Sverige, samtidig som en styrket forsvaret av de gamle handelsveiene. Kong Håkon ga også tillatelse til at samer kunne slå seg ned i Ofotens fjordstrøk. Trafikken over grensen har ganske sikkert vært betydelig, noe ikke minst de såkalte "sølvskattene" vitner om. Kirkestedet Evenes bli i hvert fall et viktig samlingssted for folk i Ofoten. Der ble det stevnet til tings og Guds ord ble forkynt av prester og munker.
Reformasjonen innebar ikke de store endringer for distriktene i nord og kirkene fortsatte å være "præbendekald" under Trondheim stift. Den siste del av 1500-tallet var imidlertid en forfallstid for domkapitlet i Nidaros og domkapitlets geistlige var åpenbart mest opptatt å sikre sine egne økonomiske rettigheter gjennom innføring av avgifter. Flere prestegjeld ble derfor gjort uavhengige av domkapitlet. Lødingen ble skilt ut allerede i 1606 og gitt i "pensjon" til den aldrende og sykelige Isach Grønbech (1599-1617). I stedet for ham skulle kallet betjenes av en kapellan. Selv beholdt imidlertid biskopen i Trondheim inntektene av prestegjeldet frem til 1731. Den første visepastor til Ofoten var Peder Munch - en munk som hadde avsverget sin katolske tro og knust alle helgenbilder som fantes i Lødingen kirke for å få bli i embetet.
Forholdet mellom det svenske Tornedalen og det norske området rundt Ofoten var ikke bare preget av gode naboforhold og handelsvirksomhet. Den svenske ekspasjonspolitikken førte til en uro som på 1600-tallet kom til å berøre "vårt" område i til dels betydelig grad. Allerede i 1563 beklaget kong Erik XIV i Sverige seg over at samene i "Tittisfjorden" (Tysfjord) og andre steder nekter å betale skatt til den svenske kronen. Fra dansk-norsk side oppfordret man samene til ikke å vise lydighet overfor svenske skatteoppkrevere, og det tok ikke lang tid før det gikk meldinger til København om overgrep mot Ofotens befolkning fra svensk hold. Svenskene hadde nemlig ikke bare forsøkt å samle inn skatt i området, men også røvet og plyndret og konfiskert eiendom. Myndighetene i København ga derfor ordre til fogden i Salten, Peder Schønnebøl, om at svensker som gjorde forsøk på skatteoppkreving eller utsatte norske innbyggere for vold, skulle arresteres umiddelbart. Volden utviklet seg imidlertid og det fortelles at en same fikk skattefrihet på livstid fordi han hadde skutt en svensk skatteoppkrever da denne forsøkte å kreve inn skatt på kysten.
Ofoten og Tysfjord fortsatte imidlertid å være svensk interesseområdet og på slutten av 1500-tallet inkluderte man endog Lofotens samer. På begynnelsen av 1600-tallet hadde svenskene fått medhold i sine krav og i 1605 ble det krevd i svensk skatt fra Ofoten og helt øst til Varanger. Dette medførte en økende konflikt mellom Sverige og den dansknorske stat, og der forekom en rekke trefninger mellom væpnede grupper fra begge land. I 1611 foreslo Sverige at området fra Tysfjord til Varanger skulle være en felles allmenning der en skal dele på skattene. Dette provoserte den danske kongen og angrep følgelig Sverige våren samme år, og etter nederlaget ved Kalmar, opphørte de svenske skattekravene selv om diskusjonene fortsatte utover på 1600-tallet i og med funn av mineraler i grenseområdene og på norsk side. Først etter 1675 ga svenskene opp sin ekspansjonspolitikk i nord i og med at deres stormaktstilling ble svekket.
Pietisme og misjon på 1700-tallet
Läseriet i Tornedalen
Tornedalen er et særlig viktig område for de religiøse folkebevegelsene i svensk historie, særlig når vi kommer frem til siste halvdel av 1700-tallet. En betydningsfull faktor for fremveksten av den pietistisk orienterte religiøse tradisjon, finner vi i de såkalte byabön-institusjonen. På grunn av de store avstander og vanskelige kommunikasjoner det var til kirker i det nordlige Sverige, ble det allerede fra begynnelsen av 1600-tallet institusjonalisert regelmessige møter i hjemmet omkring Guds ord, bønn og salmesang. Det heter i et aktstykke fra ca. år 1600:Den som forsømte sine plikter til å holde byabønn ble straffet med bøter, og dersom ungdommen ikke møtte frem, skulle de miste sitt aftenmålstid den dagen.Sammalunda på söndagar eller, hvad helgedagar thet vara kan, skall man haffua helgedags öffningar förhanden med Guds ordh och christeliga böner og psalmer, jtem förhöra och läsa för them som unge ähro, och uthi the byiar, som några finnas, som läsa kunne i book, så skole andre till them sökia, och the förplichtade vara att läsa för them; hoo thetta försummar.[13]
Allmuen hadde med andre ord plikt på seg til å holde møter alle helligdager der dagens epistel, evangelium og bønner skulle leses, katekismen forklares og salmer synges. Det var prestene i Norrland som på eget initiativ etablerte denne ordningen for de som hadde lang kirkevei og derfor sjelden kunne komme til kirke. Ordningen ble av største betydning for praktisering av folks religiøse liv og gjaldt hele daværende Härnösand stift.
Byabønnen utviklet seg gradvis til byaläsning, dvs. lesning ikke bare av Skriften, men også av godkjente postiller[14] med ledsagende forklaringer og kommentarer ved den som holdt lesningen. Slike lesninger kunne også samle flere familier og dermed erstatte den kirkelige gudstjenesten. Dette ble gjort samtidig som gudstjenesten foregikk på kirkestedet slik at byalesningen i praksis ble en parallell "gudstjeneste" til den kirkelige, men ordnet og ledet av lekfolk. Ettersom møtene var forordnet av kirken, kom de ikke i konflikt med konventikkelplakaten med sitt forbud mot religiøse forsamlinger der presten ikke var til stede. En annen sak var at de til tider kom i konflikt med loven - men da vesentlig fordi byalesningen til tider førte til religiøse vekkelser med brodd mot kirken og dens prester.
Byabønnen og byalesningen bidro i høy grad til å fostre det aktive lekfolket i religiøst henseende. Det ble skapt rent religiøse fellesskap i lokalmiljøet som fungerte som et viktig redskap for den religiøse dannelsen etter hvert som pietismens kristendom vokstre frem. "Lesemennene" eller "bønneprestene", som de senere ble kalt, ble valgt blant de menn blant de som lokalt hadde tillit i kraft av sine lederskapsevner og individuelle fromhet. I bygdene fikk de et særskilt ansvar når folk følte behov for religiøs hjelp og rådgivning, og ettersom dette var menn av folket, bidro de til en utformingen av folks religiøse identitet som ingen prestelig embedsmann kunne ta etter. De ble dermed uvurderlige for utformingen av menighetens fromhetsliv.
Det var flere ulike retninger innenfor den pietistiske kristendommen. Den konservative pietisme hadde et sterkt kirkelig preg og var særlig viktig tidlig på 1700-tallet. Utgangspunktet for denne formen for pietisme var hos den tyske teologen Fillipp Jakob Spener (1635-1705). Den rettet seg imot ortodoksiens ensidige dogmatisme og fremstilte det indre liv og det personlige forholdet til Kristus som det sentrale element i kristendommen. En sann tro måtte ha som forutsetning en ekte syndserkjennelse med ledsagende verdens- og selvforsakelse uttrykt gjennom streben henimot et hellig og moralsk liv. August Francke (1663-1727) brakte Speners ideer til Universitet i Halle, som ble et senter for den pietistiske bevegelsen. I Nord-Sverige var denne retningen representert ved Nils Grubb i Umeå og førte til langvarige stridigheter mellom ham og ortodoksiens prester. Grubb hadde selv besøkt Halle og var sterkt influert av Francke. Gjennom sin forkynnelse og katekisasjoner i hallepietistisk ånd, samt innskjerping av husandakten, streng nattverdspraksis og spredning av pietistisk litteratur, gjorde han seg raskt bemerket. Hans vekt på omvendelse og gjenfødelse førte til sterk kritikk; man talte endog om "Umeå-religionen" som en ny lære. Likevel spredte hans innflytelse seg og lokale grupper oppsto via byalesningen der pietismens ideer ble videreført og konkretisert. En faktor som utvilsomt forsterket innflytelsen fra pietismen, var den store nordiske krig som for Nord-Sverige vedkommende innebar en dommedags- og botsstemning på grunn av russernes herjinger i Norrland. Også lengst i nord kom den konservative pietismen ved prestene Johan Wegelius d.e. og d.y. I årene 1713-21 foretok de omfattende reiser i Enontekis sogn der de forkynte og underviste. Endog til Alta i Norge kom de der de ble kjent med Thomas von Westen og samemisjonen. Den konservative pietismen hadde dermed fått fotfeste lengst syd og nord i området, men etter hvert trengte den også inn i de sentrale deler, som f.eks. til Torneå der Johan Wegelius d.y. ble skolemester i 1726 og virket som sådan de neste 30 år i kampen mot død tro og manglende evangelisk kunnskap og likegyldighet. Både Grubb og Wegelius representerte en moderat konservativ pietisme i Speners ånd der de ga sin tilslutning til de ortodokse læreformuleringene, men tolket dem i pietistisk ånd. Særlig sterkt hevdet de den lutherske læren om rettferidggjørelse ved tro og et fornyet liv som Kristi etterfølgere.
En annen retning i den pietistiske kristendom var den radikale pietisme. Den var av mystisk og inderlig karakter og dermed i større grad individualistisk orientert. I noen tilfeller førte dette til separatisme fordi man hevdet at den etablerte kirke hadde forlatt sin troskap til Kristus alene og tjente utenforliggende interesser. De ville derfor rense kirken og bringe den tilbake til sin opprinnelige form gjennom dannelsen av egne forsamlinger. Den radikale pietismen fikk en sentral leder i Johannes K. Dippel (1673-1734) og førte til langvarige stridigheter med kirke og stat. Konflikten førte til at den konservative pietismen fikk lempeligere kår, men kampen hardnet mot den radikale fløyen. Like fullt fikk den radikale pietismen også et visst nedslagsfelt i nord, særlig i Torneå. Man kan se dette i sammenheng med at prestene i Torneå i lengre tid hadde representert ortodoksiens kristendom og at misnøyen med forholdene radikaliserte det pietistiske innslaget fra begynnelsen av 1730-tallet. De to ledende radikalpietister i Torneå var klokkeren Anders Eckhammer og studenten Petter Vhael. Under deres ledelse kom det til sterke brytninger med kirken. Ikke bare ble gudstjeneste og nattverd forkastet, men også de kirkelige handlinger som dåp og vigsel. Dette ble ikke tolerert av myndighetene som satte i gang en forfølgelse som de konservative pietistene med Wegelius i spissen, ga sin tilslutning til. Vahl synes å ha forlatt Torneå under forfølgelsen mens andre lot seg forsone med kirken. I hvert fall ble de separatistiske tendensene overvunnet i løpet av kort tid. Da noen herrnhutiske emissærer kom til Torneå i juni 1735, var der ingen spor av radikalpietistene.
Den tredje retning i pietismens kristendom, var den herrnhutiske pietisme som la særlig vekt på følelseslivet og betonte Kristi forsoningsverk. Så tidlig som i 1728 viste man i Herrnhut interesse for misjonsarbeid i Lappland, men det var først i 1734 at tre menn ble innviet til misjonærer blant samene. De tre var tømmermann Andreas Grassman (leder), student Johan Nitschmann og skomaker Daniel Schneider. Ved ankomst Stockholm, fikk de først kontakt med radikalpietistene, men noe samarbeid kom ikke i stand. Deretter reiste emissærene videre til Uleåborg (Oulu) for å lære seg finsk, og året etter foretok Grassman en lang reise i Kemi og Torne lappmarker, men uten å gjøre noen forsøk på etablere en misjon blant samene. I stedet ble både han og de to andre utvist fra Uleåborg. De reiste i stedet til Kengis og så videre til Torneå der de etablerte et såkalt herrnhutisk "diasporaarbeid" i 1735 og planene om misjonsarbeid blant samene ble oppgitt.
I Torneå ble emissærene godt mottatt i de pietistiske kretser, f.eks. av før nevnte Eckhammer, borgermester Pipping og rektor Wegelius. For Wegelius var herrnhuterne akseptable fordi de var motstandere av alle former for separatisme og stile seg lojale med kirkens arbeid. Presten Fougt var skeptisk, men tok likevel en av emissærene i sin tjeneste - kanskje for å kunne ha dem under oppsikt. Det oppsto snart en krets omkring emissærenes virke og det ble rapportert om en "stor vekkelse". Utenfor Torneå stad synes herrnhuterne å ha fått liten innflytelse. De strenge lover for religionsutøvelse og presteskapet overvåkning la for store hindringer i veien, selv om det sikkert var mange som kom i kontakt med deres innflytelse ved besøk på markeder. Emissærene selv dro i juni 1736 tilbake til Herrnhut og dette første misjonsfremstøt fikk dermed begrensede resultater. Et brohode var imidlertid blitt etablert og Torneå ble dermed et sentrum for den herrnhutiske pietisme med sin sterke kristosentriske forkynnelse om vekt på talen om forsoningsverket. Noen år senere forsøkte derfor Herrnhut igjen å etablere en samemisjon og sendte ut emissærene Elias Östergren og Olof Björn. Disse kom til Torneå i 1741 der de fikk kontakt med sine sympatisører. Året etter la de ut på en ferd til lappmarkene og besøkte Enontekis og Jukkasjärvi. Derfra dro de til Ofoten og videre nordover på norsk side til Porsanger. I Alta ble de i to og et halv år, men uten at de lyktes i å etablere noen fast misjonsstasjon. I Torneå var der imidlertid en ny herrnhutisk vekkelse på gang, og Björn vendte tilbake til, mens Österberg kom et par år senere. Noen samemisjon ble det aldri tale om for herrnhuterne, men de fortsatte sitt arbeid med base i Torneå og fikk gjennom besøk en viss innflytelse også utover i distrikene i Tornedalen og østover i Finland.
Forholdene endret seg imidlertid gradvis og de kirkelige myndighetene ble stadig mer skeptisk til herrnhuterne. Arbeidet ble derved vanskeliggjort og kretsen omkring emissærene svant raskt hen med den følge at de så seg nødt til å forlate Torneå midt på 1750-tallet. Ti år senere rapporteres det til prestemøtet at "de zinzendorfianska villfarelser" er for det meste opphørt. Et nytt forsøk fra Herrnhut i 1770 om å gjenoppta diasporavirksomhet i Torneå førte heller ikke til noe resultat.
På 1770-tallet oppsto der imidlertid en fjerde pietistisk retning, den såkalte ekstatiske pietisme, som kom til å sette varige spor etter seg i Tornedalens religiøse historie. De pietistiske ideene fra den konservative pietisme, såvel som den radikale og hernnhutiske, hadde vunnet innpass i folks bevissthet og gjennomsyret det religiøse livet og blitt et sentralt innslag, ikke minst gjennom byabønnen og byalesningen. Men også i kirkelige kretser hadde den pietistiske livsanskuelse fått gjennomslag, og i Tornedalen var særlig presten Isak Grape og hans adjunkt Nils Wiklund blitt grepet. To hendelser i 1770 og 1773 markerte begynnelsen på et ti-år preget av vekkelse der botsforkynnelse og ekstatiske rørelse sto sentralt. Det begynte med en 11 år gammel jente, Stina Larsdotter, i Nedertorneå sogn, som plutselig ble grepet av ekstase og tok til å forkynne og formane sine nærmeste om nødvendigheten av å leve et nytt liv. Stina var for ung til å kunne lese, men da hun tre år senere oppholdt seg i Torneå stad der hun livnærte seg av tigging, ble hun tatt hånd om av en mann som lærte henne så mye at hun kunne motta nattverden. Hun fortsatte imidlertid å forkynne og kunne ble grepet av ekstase så ofte som 7-8 ganger om dagen etter å ha hørt en preken eller sett noen begå syndige handlinger. Etter hvert avtok ekstasene noe i hyppighet, men kunne fortsatt komme en gang hver dag.
I 1773 begynte en annen 11 år gammel jente, Sophia Hast, å tale i ekstatisk tilstand på samme måte som Stina og snart ble flere mennesker ble grepet og en religiøs vekkelse spredte seg raskt til Övertorneå og til Överkalix, Gällivare og Jukkasjärvi. På sitt meste hadde vekkelsen 87 predikanter som omfattet både barn, kvinner og menn. De fleste var fattige mennesker av "lav byrd" - formodentlig samer. Vekkelsen fikk en avlegger blant Kaitomsamene i Gällivare. Herfra spredte den seg nordover til Kautokeino der predikantene fikk tilnavnet "roperne". Mange av de vakte ble grepet av en slik sinnsstemning ved tanken på synden og den fremtidige dom at kroppen tok til å skjelve inntil de falt om i besvimelse. Andre ville demonstrere gjennom dans hvordan gleden i himmelen ville bli eller hvordan pinen i helvete kom til å arte seg. Noen fikk syner om verdens undergang og forkynte behovet for oppgjør med synden og nødvendigheten av å leve et rent og hellig liv. Det het seg at når den store katastrofen skulle inntreffe, ville dramatiske tegn vise seg. Svanene skulle bli svarte som kull og korpen hvit som snø. Reinen skulle få nye horn midt på vinteren og bli så ville at folk ikke kunne rå med dem. Der skulle også komme vanskelige tider med pest, sult og krig.[15]
Den ekstatiske rørelsen i Övertorneå kulminerte i 1776 og avtok i løpet av få år, men fikk varig frukt ved at den ga støtet til en åndelig oppvåkning og forbedring av de religiøse og moralske forhold. Vekkelsen ble forsøkt ledet av Grape og Wiklund som viste stor sympati for de fenomener som enkelte har beskrevet som patologisk hysteri og benevnt "predikosjuka". Noen preken i ordets egentlige forstand, var det likevel neppe tale om; snarere enkle vitnesbyrd om behovet for å omvende seg for å redde sin sjel fra evig straff. Myndighetene viste imidlertid liten forståelse for denne formen for vekkelse og Wiklund ble avsatt fra sitt embete og forvist fra Övertorneå. Han fikk imidlertid senere full opprettelse av kongen.
Man har vanligvis forsøkt å tolke den ekstatiske pietismen fra et religionspsykologisk perspektiv. Fenomenet er i liten grad behandlet fra et religionshistorisk og religionssosiologisk synsvinkel. Det at vekkelsen i stor grad fant grobunn blant den samiske befolkning har nok ført til at tidligere forskere tenderte til å "patologisere" vekkelsen.. Noen forskere har for øvrig sett en sammenheng mellom denne vekkelsen og opprøret i Kautokeino i 1852, samt knyttet de ekstatiske fenomenene til "rørelsen" i læstadiansk tradisjon. I så måte er det verd å merke seg at enkelte av de som ble grepet ikke nøyde seg med å forkynne, men hevdet at de kunne binde og løse synderne fra deres synder. En slik bruk av "løsenøkkelen" kom til å spille en viktig rolle i Læstadius' åndelige oppvåkning og ble senere institusjonalisert i den læstadianske tradisjon av Johan Raattamaa.
Misjonen i Ofoten
Mens den religiøse historie på svensk side er blitt grundig behandlet, står den religionshistoriske undersøkelsen av den nordnorske konteksten på nesten bar mark og finnes stort sett i fragmentarisk form i bygdebøker og lokalhistorie. Jeg skal likevel forsøke å gi noen glimt av den religiøse situasjon fra 1700-tallet i området i og rundt Ofoten.Den pietistiske vekkelse satte ganske andre spor etter seg på norsk side enn den gjorde i Sverige. En folkevekkelse er det først tale om i siste halvdel av 1800-tallet etter at konventikkelplakaten var fjernet og dissenterloven innført. På 1700-tallet var de religiøse forhold preget av at området var et norsk-samisk fellesland der samene holdt seg i de indre fjordstrøkene, mens nordmennene tok for seg av den beste jorda langs kysten. Befolkningen økte raskt utover på 1700-tallet ved innvandring sørfra (dansk-norsk) og østfra (svenske samer). Ved år 1700 var der ca. 770 personer i Ofoten. Vel 70 år senere hadde det økt til 1667 - mer enn en fordobling av folketallet.
Befolkningen har følt en sterk tilknytning til kirken, men viljen til å stille opp for kirken var ikke alltid den beste. En liten og enkel kirke på Ankenes ble bygd av allmuen selv og på dens egen bekostning ca. 1650. Kirken ble i 1730 avløst av en liten korskirke bygget av den gamle kirkens materialer og det var allmuen som sto for vedlikehold av bygget. Det var imidlertid ikke alltid lett å vedlikeholde kirkebyggene da det var kostbart og folk flest hadde få midler til overs. Da Madtz Homle kom til Evenes kirke i 1670 der han skulle komme til å residere som prest de neste 50 år! - sto den til nedfalls. Homle satte alt inn på å bygge ny kirke, og takket være økonomiske oppgangstider i Ballangen der et kobberverk var under etablering, fikk han lån fra fogden og medeieren i gruven, Michael Storm. Arbeidet ble kostbart og det endte med at kirken måtte få økonomisk bistand fra Vågan og Lødingen kirker. Bare 50 år senere var imidlertid forholdene igjen blitt så ille, at under Thomas von Westens besiktigelse, slo han fast at "denne Kircke skulle have Været repareret, og stoerlig trenger dertil". Men da han fra kirkebakken spurte om der var noen av sognebøndene som ville påta seg å reparere kirken mot "rede Penge i Hænderne dertil", var der ingen som viste interesse. Selv da presten oppnevnte to menn fra menigheten og tilbød dem lønn, nektet de tvert å stille opp.
Noen pietistisk vekkelse finner man ikke spor av i Ofoten. Kirken var stedet for livsritene og vi finner ingen "ecclesiola" - noen forsamling av troende som vil være en kristelig surdeig i verden. En medvirkende årsak har sikkert vært de vanskelige forhold forbundet med kirkereisene. Messefall forekom ofte, enten fordi presten ikke maktet å komme til gudstjenestene i anneksene, eller fordi folk ikke våget seg til kirke på grunn av uvær. Om gudstjenesten den 11. juli i 1701, skrev presten Madtz Homle: "Blef ingen tieniste; thi her vaar slig stormende sydvest vind da, at grøden paa jorden med græs paa marcken samt løv paa trærne blef forvisnet ligesom forbrændt, et stort Hagel og regn som usædvanligt faldt; samme tid sneede det og i fiældene".[16]
Pietismen skulle imidlertid vise seg å bli en viktig innflytelsesfaktor i de religiøse forholdene i og rundt Ofoten, men da først og fremst i forbindelse med misjonen overfor den samiske befolkning. Presten Thomas von Westen ble grepet av den pietistiske ånd like etter at begynte sin prestelige gjerning i Romsdal og etablerte der en gruppe som skulle arbeide for å bedre forholdene for folks kristendom. Noen år tidligere hadde Johannes Schefferus gitt ut sitt store verk Lapponia der han skildret samene og deres liv i de svenske lappmarker. Det ble nærmest "mote" å vise interesse for de arktiske områdene, og bidro dermed til de to store misjonstiltak: Hans Egedes Grønlandsmisjon og von Westens Finnemisjon. De hedenske folkene i nord måtte kristnes, og pietismen var den religiøse ideologi som skulle legges til grunn.
Den religiøse interesse for misjonsarbeid sammenfalt med statens interesser for befestning av de nasjonale grenser. Den dansk-norske kongen ga von Westen i oppdrag å drive misjonsarbeidet samt rapportere tilbake til København om grenseforholdene i nord. Det dominerende motiv for von Westen var imidlertid misjonsinteressen. Han etablerte sin base i Trondheim der han ble ansatt som lektor ved latinskolen og skolen selv lagt inn under misjonen. I løpet av årene 1716-27 foretok von Westen tre reiser nordover. Målet var å kartlegge den religiøse tilstand blant samene, samt sette i gang misjonsarbeid med utgangspunkt i kirkens arbeid. Han fikk rett til å utnevnte misjonærer til de samiske områdene, noe som ofte førte til spenninger mellom de lokale prestene og misjonsprestene. Spenningen gikk dels på synet på myndighetsområdet: de lokale prestene så på misjonsprestene som inntrengere som blandet seg inn i deres sogn med en aktivitet som rettelig den utnevnte presten hadde ansvaret for, men også på den type spenninger som uvegerlig oppsto mellom ortodoksiens og pietismens representanter. Spenningene gikk helt til topps i det kirkelige systemet. von Westen og biskop Peder Krogh ble av flere årsaker bitre fiender, noe som førte til mange vanskeligheter for misjonsarbeidet i årene som fulgte.
Misjonærene kunne imidlertid også være til stor nytte for prestene. Trondenes var f.eks. et stort og slitsomt kall å betjene. Avstandene var store når det kom sognebud og det var ikke uvanlig at det ble vanskelig å reise ettersom gudstjeneste skulle holdes hver søndag. En del prester tydde derfor til personalkapellaner som ble lønnet av prestens egen kasse. Kapellanen ble vanligvis ansatt som misjonær på 1700-tallet fordi hans virke ute i sognet vanligvis var blant den samiske befolkning. Mange kirker i sognet ble derfor lagt til Misjonskollegiets ansvarsområde og fikk prester med bakgrunn i von Westens misjonsarbeid. I Gratangen og Salangen etablerte f.eks. misjonen egne skoler for samiske barn som i tiden etter von Westens død ble helt og holdent drevet av samiske lærere. Skolene ble etablert lenge før noen skolevirksomhet ble satt i gang blant den norske befolkningen og tilsynsansvaret for skolen var tillagt misjonskapellanen på Tranøy.
Sitt første besøk i Ofoten gjorde von Westen i 1716 da han gjestet Evenes prestegård der Jochum Leth var prest. Her fant han samene i "den bedrøveligste Vankundighet" uten kunnskap om Gud og Jesu forsoningsverk.[17] Selv om de nominelt var kristne, var de lite interessert i kristendom. De beskriver som «næsten vilde udi deres Væsen» og som de største drankere. Både blant reindriftssamer og sjøsamer var kunnskapen i «deres Saligheds Sag» like dårlig; ingen kunne lese i bok og det var det samme mørke som blant samene på Senja og i Vesterålen.
For von Westen var det viktig å befeste kristendommens stilling på de ulike stedene han kom til. Det var vanlig for ham å oppholde seg en tid på hvert sted der han underviste, formante og til dels presset folk til å avstå fra sin tradisjonelle religion og anta kristendommen. Før han forlot stedet, utnevnte han en person som lærer og misjonær. Denne skulle ta over arbeidet og føre det videre. Den sentrale misjonær som ble utplassert i Ofoten, var Jens Kildal (1683-1767). Han kom fra Kristiansand, mens hans kjennskap til samene og hans vilje til å dele deres kår fikk stor betydning for hans arbeid. Han bosatte seg i Herjangen i 1721 med ansvar for hele Salten distrikt fra Beiarn i sør til Senja i nord. Ikke lenge etter giftet han seg med ei samisk jente. Misjonens egne historikere (Hammond, Skanke) hevdet at Kildal gjorde dette av rent praktiske grunner. Hun må imidlertid ha vært en dyktig kvinne, for Hammond anfører at hun hadde egen lønn fra misjonskollegiet (20 Rdlr, tilsvarende ¼ av Kildals egen lønn) for å undervise de samiske kvinnene i Herjangen.[18]
Stedet der Kildal slo seg ned var ganske sikkert velvalgt. Hans Skanke skriver i forbindelse med von Westens andre besøk i Ofoten at "hvad Finners og Lappers Van- og Over-Troes artikle, samt Afguderiers omstændigheder angaaer, saa blev Harjangen denne gang omsider Academiet, hvor alle de daarligheder til een fuldeligere forstaaelse, og viidenskab bleve ham [von Westen] forklarede, saa han fornam, at hvad han derom i WestFindmarken særligen og i Tromsøen, tilforn havde lært, var kun en liden deel af Lappers og Finners forborgne Sager, som hand dog hadde troed at hand dog havde meent sig aldeles at have udgrundet".[19] Gjennom sitt arbeid kunne imidlertid Kildal vise frem dramatiske resultater. Etter å ha vært som «raae og vilde Barbarer», var samene gjennom misjonens arbeid blitt "som diende Lam".[20] Gjennom sitt virke ble Kildal von Westens mest betrodde arbeider i misjonens tjeneste og ble behørig rost i et brev til Misjonskollegiet i København: "Kildal er stærk i Gud, og, som en ung Løve mod Satan, som en Amme hos Finnerne, som en sand Christen hos alle, og Gud har givet ham stor Seier, og han er nu her, i Reise med mig; mig til stor Tieneste; om jeg fik 4 Kildaler, da vilde jeg levere Missionen i Nordlandene i sin fulde Stand"[21] Kildals ansvarsområde var stort. Blant annet skulle han reise til de svenske lappmarker for å tale med prestene der om de norske samenes åndelige liv, samt å følge norske samer over fjellet for å styrke dem i troen.
Kildals sympati for samene som folk er bevitnet ikke bare gjennom hans ekteskap med en samisk kvinne, men også av en sak han reiste mot presten i Evenes, Jochum Leth på 1720-tallet. Leth hadde ved anledning ytret seg nedsettende om samene. Kildal reagerte sterkt på det og anmeldte presten for ærekrenkelse. Saken endte med forsoning og enighet om at samene heretter ikke måtte bli foraktet og skulle ansees som likeverdige med andre bufolk. Allmuen sa seg også enig og påberopte seg at de aldri hadde foraktet noen same som skikket seg vel og at de alltid hadde spist av samme fat og drukket av samme kanne og i alle måter delt deres kår.[22]
På sin tredje misjonsreise kom von Westen tilbake til Ofoten i august 1722. Under sitt besøk i Skjomen møtte han på nytt en kjent noaide som han forgjeves hadde forsøkt å omvende i 1716. Noaiden var kjent for sin motstand mot kristendommen og praktisering av den gamle religionen. Man sa at hvis denne noaiden ble omvendt, så ville de tro at alle samer kunne omvendes. Denne gangen lyktes imidlertid von Westen i sine bestrebelser og gjennom en hard kamp bekjente han til slutt med mye gråt og ydmykhet at han ville forkaste alt trolldomsvesen. Kildal ble oppfordret til å komme opp på fjellet og undervise hans barn i kristendommen. Men det var ikke bare denne noaiden som ble omvendt under von Westens besøk i Skjomen. Hele 16 sterke noaider ga opp sin virksomhet om kom til tro sammen med en rekke andre sjøsamer og fjellsamer. Da han reiste der fra, var det mange som fulgte ham på hans videre ferd og deltok i samlingene der de bidro til å omvende også andre samer til kristendommen.
Jens Kildal var en av i alt fire brødre som alle ble misjonærer og senere prester i Nord-Norge. En av brødrene, Sigvart Kildal, var i likhet med broren Jens, også misjonær i Ofoten. Senere ble han sogneprest i Kjøllefjord, men kom i 1738 tilbake og ble sogneprest i Vågen frem til sin død i 1771 etter at stedet ble eget sogn i 1735. Prosten Erik Colban i Lofoten omtalte Sigvard Kildal som en rettskaffen prest som arbeidet ivrig for ungdommens undervisning. Han var meget godt likt av sin menighet og det fortelles at hans navn ble nevnt med ærbødighet lenge etter hans død.
Kildal er imidlertid mest kjent for sine forsøk på å
forskjønne de nordnorske kirker. Han bestilte og bekostet inventar
til flere kirker og laget endog selv kunstverk til pynt i sin sognekirke.
Det er særlig to arbeider Kildal er kjent for. Det ene er et epitafium
over hans første kone som døde på barselseng i 1750.
Etter alt å dømme har Kildal til dette arbeidet brukt et eldre
kunstverk som har vært stuet vekk i kirken siden reformasjonens dager.
Epitafet viser en 1300-talls madonnafigur som Kildal har gitt sin egen
personlige tolkning: "Herunder hviler Sidsel Maria Parelia med smertedatter
Johanna i venstre arm"! Den katolske madonna er blitt til en landsens prestefrue,
død på barselseng!
Av hans andre arbeider bør nevnes hans fremstillinger av Vågan
kirkes series pastorum der han med tredukker stående i hver sin nisje
og adskilt av søyler ga liv til sine prestelige forgjengere. Han
har også malt bilder der biskoper, prester og reformatorer fra katolsk
tid og helt frem til ham selv viser hans forståelse av den lokale
kirkens historie og plass innenfor den allmene kirkens historie. Alle personer
han har gitt liv til har sitt særpreg; de er tynne, lange, tykke,
korte, noen har skjegg, andre er glattbarberte. Under figurene står
korte innskrifter med navn og opplysninger om hver enkelt som er avbildet.
Sigvart Kildal representerer på mange måter den typiske presten i 1700-tallets Ofoten. Selv om Kildal hadde vært ansatt i den pietistisk forankrede samemisjonen, var han også embetsmann med ideologisk forankring i datidens konfesjonelle lutherdom. I likhet med mange andre av hans samtids prester, var han ikke bare Ordets forkynner som skulle vekke en evangelisk tro, men han var også interessert i mange andre ting: potetdyrking, botanikk - og kirkekunst. Måten som den pietistiske kristendom fikk nedslag i områdene rundt Ofotfjorden ser ut til å bære preg av denne forening av personlig og praktisk kristendom. Sogneprest Arnoldus Schytte i Lødingen (1733-1769, bygde f.eks. for egne midler et fattighus til hjelp for bygdas fattige. Etter at konfirmasjonsordningen ble innført i 1736 som et resultat av pietismens vekt på personlig innsikt og forståelse av den kristne tro, ble også prestene i distriktet sterkere engasjert i skole- og opplysningsarbeid. Den svenske presten Jonas Sidenius som også var sogneprest i Lødingen, påtok seg hele ansvaret for å lønne skolemestrene i sognet. Han påtok seg imidlertid mer enn han kunne svare for, og skolevesenet forfalt under hans tid - noe som for øvrig ikke bare var hans skyld. En man kunne tjene adskillig bedre ved å fiske enn ved å være skolemester!
Omsorg for fattige, misjonsarbeid overfor samene og praktisk opplysningsvirksomhet - dette er trekk som kjennetegner den religiøse situasjonen i områdene rundt Ofoten på 1700-tallet. Oftest var det kirkens menn som kjempet frem folkeopplysningstanken mot den uvilje som nok de fleste følte overfor de nye ideene. For dem selv innebar de som regel bare ekstra utgifter og man så lite nytte i reformer. Det viktigste var tross alt å berge sitt daglige brød og skaffe fisk på bordet.
Den læstadianske vekkelsen
I både Tornedalens og Nord-Norges religiøse historie, har kirken spilt en avgjørende rolle som den nasjonale sentralkulturens bærer av verdier og normer. Med utgangspunkt i statens interesser om en nasjonal enhetskultur, var kirken et lydig redskap for formidlingen av kulturelle og religiøse oppfatninger som skulle "sivilisere" de deler av riket som man anså var mest tilbakestående. Prestene i tidligere tider så ofte på seg selv som "Herrer" som i kraft av sin skolering, dannelse og embetsmessige status, sto langt over den gemene hop, dvs. allmuen. Det er i et slikt perspektiv at vi i det følgende skal se litt nærmere på den læstadianske vekkelsen i vårt område.I sin skildring av læstadianismens tidligste predikanter og ledere, innleder sogneprest Hjalmar Westeson med en skildring av naturen lengst i nord.[23] Vinteren er dødelig kald og skremmende tross morgenrøden i sør og flammende nordlys over polarhimmelen. Kulden er en trussel mot alt levende og snøen begraver det liv som sommeren ga. Våren er derimot overraskelsens tid da fengselet åpnes og de fanger slippes ut som har overlevd vinteren. Naturen gråter sine gledestårer mens himmelens fugler synger. Bunnfrosne dyp smelter og elvene gir slipp på sitt vann. Vårflommen bryter frem og vinterens makt brytes. Etter en kort brusende vår brer sommeren seg ut over ødemarken og lar lyset frembringe en tilsynelatende evig dag. Men sommeren blir ikke gammel i de nordligste strøk og snart banker høsten på døren. Den er i seg selv praktfull, men varsler samtidig om kommende frost og død. Snart kommer snøen på nytt og alt liv må gå inn i en ny vinterdvale.
Westeson bruker skildringen som en analogi til den læstadianske vekkelsens frembrudd da den åndelige syndens vinter med "bottenfrusna djupen och de tjocka syndalagren av vidskepelse och övertro, av dryckenskap, stöld och andra laster" måtte vike for "Jesussolen" himmelske lys og fra forkynnelsen om bot og syndenes forlatelse. Den åndelige vekkelse hadde sin vår under de første læstadianske predikanter. Som følge av deres virksomhet lever vekkelsen enda i sin sommer. Faren er imidlertid at en ny høst og vinter kan stå for døren dersom vekkelsens frukter tørker inn slik at formen, læren og vanen kommer til å bety mer enn livet. Selv om de første ropende røster har forsvunnet i graven og blitt hentet hjem, garanterer ikke det at en ny åndelig isperiode kan inntreffe. Ilden og varmen må holdes ved like gjennom fortsatt virksomhet. Dette er oppgaven til alle senere tiders predikanter og forsamlinger.
Westesons naturanalogi angir et viktig trekk ved læstadianismens forståelse av vekkelsens betydning i tilknytning til den geografiske lokalisering for vekkelsens utspring. En læstadianer besvarte engang på mitt spørsmål om hvilken betydning den regionale forankringen har for den læstadianiske bevegelse, at en slik forankring "har alt å si" og at den dagen da det ikke er viktig lenger, "smuldrer det hele opp". Denne informanten henviste også til den tidlige læstadianske forkynnelsen da man brukte et ord fra profeten Sakarja (6,8) der det ble henvist til at Guds Ånd skal "hvile i Nordens land".[24] Dette ble i den læstadianske tradisjonen tolket dithen at den nådetid som en selv hadde opplevd kom til Lappmarken var forutsagt av den hellige skrift selv. En kan f.eks. finne en slik tolkning i en av salmene fra den luthersk-læstadianske menighet i Lyngen, der det heter i vers 10:
Min ånd den skal hvile i nordlige landLæstadius selv la også selv stor vekt på at vekkelsen hadde sine røtter i Lappmarkens ødemark. Denne bevissthet om å være en "Nordens ødemarksbevegelse" uttrykkes gjennom bibelske bilder der ens nåværende situasjon fortolkes og forstås i analogi til og i kontinuitet med fortidens personer og hendelser. Læstadius' tidsskrift, Ens Ropandes Röst i Öknen,[26] har hentet sin tittel fra nettopp en slik analogitenkning der nåtid og fortid bindes sammen gjennom bibelske allusjoner. Tittelen er fra Jes. 40,3: "Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett igjennom ørkenen!". Teksten har i kristen tradisjon blitt tolket som en henvisning til Messias' forløper, døperen Johannes, som skulle forberede folket på Messias' komme og trøste Guds folk med sin tale om syndenes forlatelse. I sin innledning til tidsskriftet tolker Læstadius "ørkenen" ikke bare som det stedet ved Dødehavet der døperen selv opptrådte, men som en "åndelig ørken" der synd, død og mørke hersker. På denne måten gjør Læstadius døperen Johannes forkynnelse til sitt eget program:
Der skal den og klarest da brenne.
Se opp da og skuer, hver kvinne og mann,
Det er jo den siste tids ende.
Ti Ånden den er Nu sterkest især
Ved nordenlands nordlige ende.[25]
Læstadianismen er kjennetegnet av en klar bots- og nådeforkynnelse. Gjennom predikantenes forkynnelse av Guds lov skal syndserkjennelsen vekkes, og gjennom tilsigelse av syndsforlatelse innenfor rammen av forsamlingen, skal gleden over frelsen bryte frem og grunnlaget for en forbedret liv legges.Huvudinnehållet av Johannes' predikan var detta: Gören bättring, ty himmelriket är nära. Bereden väg för Herren! Denna bättring eller sinnesförändring, syndakänsla jämte ånger och avsky för allt syndaväsende, och fruktan för den fördömelse de genom synden dragit över sig, borde hos Johannes' åhörare väckas, om de skall kunne välkomna och mottaga Kristus, som kom med så härliga nådeanstalter och krafter till fallna syndares benådning, helgelse och salighet."[27]
Læstadius var ikke den første som forkynte på denne
måten. Læstadiansk tradisjon henviser til flere "forløpere",
f.eks. Peter Valdes (1100-tallet), John Wycliff (1300-tallet), Jan Hus
(1400-tallet), Phillip Spener (1600-tallet) og Hans Nielsen Hauge (1800-tallet).
Overalt og til alle tider har der vært behov for "ropende røster"
som forkynner loven som menneskets "tuktemester til Kristus" slik at troen
kan fødes i en samvittighet som forskrekkes over synden.[28]
Læstadius selv, "den klareste stjerne i norden", som det heter i
Raattamaas minnetale over Læstadius", var selv en "Johannes Döpare-gestalt"
eller en Moses på Sinai, "som än en gång fick mottaga
lagens tavlor ur Herrens hand".[29]
Bevegelsens senere predikanter har den samme oppgave i de forsamlinger
der de kalles til å forkynne. De er selv "stjerner i Norden" som
forkynner behovet for sjelenød og syndesorg så troen kan fødes
og føre den troende frem til glede og evig salighet. Gjennom predikanters
og troendes arbeid var det at "Vildmarken hade fått sin egen religion".[30]
I sitt forord til den læstadianske bevegelsens historie i Ofoten,
griper Alvin Nystad fatt i den samme analogitenkningen som binder geografisk
tilhørighet, bibelsk historie og aktuell vekkelseserfaring sammen
når han sier at vekkelsen hadde sitt utspring i den åndelige
våren da reinhyrdene sang "Ære være Gud i det høyeste"
og fikk mange sjeler i Ofoten og Lofoten til å rope fra dypet om
nåde og barmhjertighet, mens de ble trøstet med de gamle ordene
om syndenes forlatelse idet nådesolen smeltet isen i de bunnfrosne
hjertedyp.[31]
Utbredelsen av den læstadianske vekkelsen på Nordkalotten
blir ifølge analogitenkningen ikke noe som kan forstås isolert
innenfor rammen av Lappmarken på 1800-tallet. Den må forstås
på bakgrunn av den bibelske historien selv, om enn det er den konkrete
situasjonen og dens behov som har gitt vekkelsen dens konkrete uttrykksform
"i vår tid". I den preken som Læstadius holdt første
pinsedag i 1846, angir han selv tolkningsnøkkelen for å forstå
vekkelsens utbredelse:
En slik analogi mellom vekkelsens aktuelle uttrykksform og pinsedagens hendelser, gjør at en kan danne seg "et mytisk kart" for å tolke det en ser og erfarer innenfor vekkelsens rammer, ikke minst innenfor førstefødte-tradisjonen som særlig vektlegger den svenske lappmarkens rolle i læstadianismens utbredelse. Johan Raattamaa skrev i 1877 i sin fortale til den eldre kvenske postillen, at "endnu grønnes Guds ager fagert i Torneå og Luleå Lappmark, paa Torneaa strender, i Finland og i Norge, ja lige til Amerika har den af Læstadius begyndte gjerning og aandelige rørsle udbredt sig".[33] De første kristne i Karesuando forsamling hadde dermed en tilsvarende rolle som de første kristne i Jerusalem. Ifølge Apostelgjerningene 1,8 var Jerusalemsmenigheten ansvarlig for å birnge kristendommen til "Judea, Samaria og like til verdens ender", og ifølge analogitenkningen var det følgelig de kristne i Lappmarken som hadde ansvaret for å bringe kristendommen til sine venner og frender i Torneå og Luleå Lappmark ("Judea") og derfra til de andre folk som bodde ved de norske og finske kyststrøk ("Samaria") og videre ut til de andre nasjonenes folkeslag og endog til den nye verden i Amerika ("verdens ender").[34] Den rollen som det samiske folk har spilt i det kristne misjonsarbeidet har dermed utvilsomt har vært med og mildnet integrasjonsprosessen mellom samer og de nasjonale folk. I læstadianismen har samene skapt en arena der en har kunnet bli møtt med respekt i forhold til sin etniske bakgrunn, ofte uttrykt i det klassiske utsagnet: "Det var samene som kom med kristendommen".Den Hellige Ånd åpenbarte seg på den første pinsedag som en lyd fra himmelen som av et fremfarende veldig vær og fylte hele huset der de satt. Og denne lyd fra himmelen virket en forunderlig forandring i deres hjerter som allerede tidligere gjennom Frelserens lære hadde mottatt den Hellige Ånds nådevirkninger. [...] Det samme skjer ennå i dag. Når den store, blinde hop hører og ser en rett kristens tale og forunderlige sjelskraft, glaner og undres de hva dette kan være, for verdens mennesker forstår ikke noe av det fremmede tungemål som en kristen taler.[32]
En kan også se en videre analogi til den bibelske historien ved at Raattamaas forsamling i Gällivare tidlig fikk en særskilt status i forhold til de andre forsamlingene. Det var i denne forsamlingen at de førstefødtes teologi ble utmeislet på slutten av 1800-tallet, en forsamling som på mange måter spiller en analog rolle i de læstadianske førstefødtetradisjon som den første menigheten i Jerusalem hadde for urkristendommens utbredelse.[35] Under ledelse av Raattamaa ble predikanter sendt ut til de øvrige læstadianske forsamlingene slik menigheten i Jerusalem sendte ut apostler til å forkynne i den første tiden. Og som man på Paulus' tid opprettholdt kontakten gjennom brev og utsendinger fra den ledende menighet, holdt "Lappmarkens eldste" i Gällivare kontakt med sine forsamlinger ved hjelp av sendebrev. En del av disse brevene er i ettertid samlet og utgitt til bruk i de læstadianske forsamlingene,[36] men nye brev blir fortsatt skrevet. Brevene er utformet i et nytestamentlig språk med innslag av ord og vendinger hentet fra paulinsk brevlitteratur. For den læstadianske forsamlingskulturen utgjør disse brevene en viktig kodifisering av det religiøse symbolunivers som brukes til å etablere regler for samhandling og adferd og for å finne frem til konstruktive løsninger på praktiske problemer en møter i det daglige liv.
Poenget i en slik selvforståelse av egen kultur bygget på analogibetraktninger til de bibelske skriftene og sammenholdt med erfaringene en gjør i egen samtid, er at ens identitet belyses og tolkes i en sammenheng som gjør den eksistensielt og religiøst signifikant. En deltar bokstavelig talt selv i den sammenheng som oppleves som maksimalt betydningsfull, nemlig i den guddommelige frelseshistorien. Selv om en tilhører verdens ytterkant og dermed kan forstås som perifer i henhold til samfunnets vurderinger av hva som er viktig, så tilhører en likevel det som i Guds øyne er mest verdifullt. Til tross for at kristendommens begynnelse er lokalisert til et sted langt borte fra Det hellige land, Israel, så kan kristendommens opprinnelse "i vår tid" lokaliseres i ens nære og kjente område, nærmere bestemt til Lappland. Lappmarken blir så og si det nye hellige land hvorfra "denne kristendommen" utbrer seg, og den lokale frelseshistorien handler om hvordan Lapplands kristendom sprer seg og utbres i lokalsamfunnet der den griper enkeltmenneskers hjerter, samler dem i religiøse forsamlinger og omformer deres liv gjennom forkynnelse og sjelesorg. "Kristendommens utbredelse" er dermed i utpreget grad lokalhistorie og viser den troende hvordan det er de folk som sett fra storsamfunnets synsvinkel bor i de perifere strøk av verden, de som holder til lengst i nord, som er det egentlige "hellige utvalgte folk". Det er fra dem evangeliet lyder, og det er de som er sendebud til folkene som med sin nasjonalstat og sin statlige kirke med betalte embetsprester har mistet eller endog gitt avkall på sin opprinnelige kristendom.
En slik tolkning av læstadianismen setter søkelys på dens rolle som lokalforankret kristendom. Man gjør bruk av sine egne predikanter, sine egne forsamlingshus, og etablerer en egen struktur for kristent forkynner- og fostringsvirksomhet som i de førstefødtes tradisjon går på tvers av både sognegrenser og nasjonalgrenser. Sentrum for forsamlingene er ikke i Stockholm eller i Oslo der biskopen tar sine avgjørelser langt borte fra kjennskapen til de lokale behov. Sentrum i læstadiansk førstefødtetradisjon er lokalt, nærmere bestemt i Gällivare, der forsamlingene sender ut sine lokale representanter for å drøfte spørsmål som er knyttet til deres behov for mening og identitet. Videre er denne overnasjonale strukturen, også tilpasset lokale forhold. Forsamlingene i Ofoten og Lofoten er f.eks. overlatt et nasjonal ansvar i forbindelse med sendelse av predikanter til forsamlinger og større stevner. En slik lokalforankret struktur står dermed i motsetning til den offisielle kirkelige struktur der de lokale menighetene alltid inngår i en struktur som er styrt utenfra - og sørfra. I den læstadianske tradisjon har kristenfolket i Tornedalen og Ofoten tatt hånd om sin egen livsvirkelighet og definerer sine verdier med bakgrunn i det tradisjonelle samfunnets verdier skapt gjennom en tusenårig tradisjon om fellesskap, samvirke og kommunikasjon på tvers av det moderne samfunnets nasjonale og kulturelle grenser. At dette er noe som kirken i nasjonalstatene har vanskelig å forstå, viser bare at kirken forvalter andre normer og verdier enn de som er blitt til på lokalt grunnlag, og at kirken derfor trenger en viss form for besinnelse som gjør at en kan forstå hvorfor de lokale behovene er så viktige at folk har sett seg nødt til å etablere egne fora på siden av kirken der deres identitet, selvfølelse og egenverdi kan forvaltes i henhold til egne regler og normer.
Kirkelivet i de siste 1000 år på Nordkalotten med vekt på Tornedalen og Ofoten, viser en meget variert og egenartet historie, men samtidig en historie med visse viktige fellestrekk. Selv om utviklingen har fulgt noe forskjellig spor på begge sider av nasjonalgrensene, er der likevel fortsatt så sterke bånd mellom menneskene på tvers av grensene, at kirken må ta hensyn til dem for sitt evangeliske virke. Læstadianismen er et eksempel på at om ikke kirken tar hensyn til slike bånd, vil folk selv gjøre det og etablere forbindelseslinjer på sine egne premisser!
NOTER:
1 Se kart over birkarlenes ferdselsveier og interessområder i G.Westin, Övre Norrlands historia. Umeå 1962, s.136. Se også kart over 1500-tallets Sverige, s.355. <Tilbake>2 Sitert fra Isak Grape, Lappmarkens herdaminne. Umeå 1853, nytrykk Stockholm 1982, s.75. <Tilbake>
3 Sto 7-8 mil fra Enontekis, men var ikke brukt særlig lenge og forfalt. Solgt på auksjon 1794 for 4 Rdr. <Tilbake>
4 Reidar Berthelsen, "Om de første kirkene i Vågan og på Trondenes" i Håløygminne, b.19, hf. 4 (1994), s.209. <Tilbake>
5 Asbjørn Eidnes, Trondenes kirke. Harstad 1993, s.9ff. <Tilbake>
6 Vinterblotet var viet fruktbarhetsguden Frøy og fant sted når høstens grøde var vel i hus. Det var da tid for å ønske vinteren velkommen og blote for et godt år. Midtvintersblotet skulle holdes for fred, god vinter og god grøde det kommende året, og sommerblotet for seier i krig og lykke på utferder og for å hilse sommeren. Dette siste blotet sto først og fremst i Odins tegn. <Tilbake>
7 Ibid., s.205. <Tilbake>
8 Trygve Lysaker, Trondenes bygdebok. Bind 4. Harstad 1958, s.74. <Tilbake>
9 Diplomatarium Norvegicum, bind I, nr. 27. <Tilbake>
10 Diplomatarium Norvegicum, bind I nr. 950. <Tilbake>
11 Diplomatarium Norvegicum, bind I, nr. 114. <Tilbake>
12 Erik Schytte Blix, "Kirker og kirkeliv" i Bygd og by i Norge: Troms, Oslo 1979, s. 363. <Tilbake>
13 Sitert i John Holmgren, Norrlandsläseriet. Synodalafhandling. Lund 1948, s. 6. <Tilbake>
14 En viktig bok var den finske postillen til Johannes Wegelius som kom kom i flere opplag og vant stor utbredelse i Tornedalen såvel som i øvrige finsktalende bygder. Den ble trykt i 1747-49, men forelå som manuskript allerede i 1737 og har ganske sikkert hatt en omfattende sirkulasjon gjennom avskrivninger. <Tilbake>
15 Se f.eks. Lars Jakobsen Hætta, "En beretning om de religiøse og moralske forhold i Kautokeino før den læstadianske vekkelse" i Norvegia Sacra 3. Oslo 1923, s.69ff. <Tilbake>
16 Magnus Pettersen, Ofoten I. Narvik 1988, s. 249. <Tilbake>
17 Hammond, Den nordiske Missions-Historie. København 1787, s.260. <Tilbake>
18 Hammond, op.cit., s.843. <Tilbake>
19 Hans Skanke, Epitomes Pars Tertia. Trykt i O.Solberg, red., Nordlands og Troms finner i eldre håndskrifter. Nordnorske Samlinger bind 5. Oslo 1945, s. 225, jfr. Hammond, op.cit. s.421f.. <Tilbake>
20 Skanke, op.cit., s.226, jfr. Hammond, op.cit., s.422. <Tilbake>
21 Hammond, op.cit., s.838. <Tilbake>
22 Magnus Pettersen, Ofoten I, op.cit., s.256. <Tilbake>
23 Hjalmar Westeson, Ödemarksprofetens lärjungar. Stockholm 1922, s.7ff. <Tilbake>
24 I senere norske oversettelser er dette endret til at Gud skal stille "sin vrede på Nordens land", altså den motsatte meningen av hva den tidligere oversettelsen hadde hatt. Den gamle oversettelsen var imidlertid fortsatt i bruk både i svensk og finsk språkdrakt. <Tilbake>
25 Salme nr. 143 av Arne Hansen. I Det gamle Vekter-rop! Oteren 1993. <Tilbake>
26 Tidsskriften Ens Ropandes Röst i Öknen. Åren 1852-54. Utgitt av L.L.Læstadius. Nytrykk Norrtälje 1979. <Tilbake>
27 Ibid., s. 10. <Tilbake>
28 I hverdagsskolen til "de førstefødte", brukes en kirkehistorisk fremstilling som vektlegger den tradisjon av pietistiske vekkelsesbevegelser som læstadianismen historisk forstås som en viderefører av. <Tilbake>
29 Westeson, op.cit., s. 11. <Tilbake>
30 Ibid., s. 13. <Tilbake>
31 Alvin Nystad, "Forord" i Anton Karlsen, Den læstadianske bevegelses historie i Ofoten og Lofoten. Narvik 1964, s.5. <Tilbake>
32 Preken nr. 201 i L.L. Læstadius, Prekensamling III. Narvik: Læstadiusforlaget, 1993, s. 123. <Tilbake>
33 Lars Levi Læstadius, Kirke-postille. Oversatt av A. Brune. Vadsø 1901. <Tilbake>
34 Det finnes i dag læstadianske forsamlinger i rekke land, f.eks. i Danmark, England, Russland, USA og Canada. <Tilbake>
35 I sin fortale til den nye kvenske postille foretar Raattamaa en direkte sammenkobling mellom Jerusalem og de førstefødtes forsamling: "Vi er komne til Sions berg og til den levende Guds stad, til det himmelske Jerusalem og til englenes mange tusener, til de førstefødtes forsamling og menighed ...". Slike referanser til Lappmarken som de læstadianske kristnes (førstefødtes) "Jerusalem" er fortsatt vanlig. Bibelske referanser som f.eks. det "å gå opp til Jerusalem" får i en nordnorsk ("Vestnorsk" iflg. læstadiansk terminologi) sammenheng en direkte kontekstuell aktualitet ved at en må reise nedenfra kysten og over fjellet for å komme til Lappmarkens forsamling. <Tilbake>
36 Brevboken av 1938. En senere utgave ble redigert av Bertheus Antonsen og utgitt som Brevboken av 1966. Skrifter og brever fra kristendommens eldste og predikanter m.fl. i vårt tidsrom. <Tilbake>