Tilbake

Kildeskrifter og kildekritikk

De viktigste historiske kildene til tradisjonell samisk religion stammer hovedsakelig fra den tiden kristne misjonærer og prester var aktive for å endre og tilpasse den samiske kultur og religion til nasjonalstatens og enhetssamfunnets krav og normer. I Norge er det særlig i første halvdel på 1700-tallet da Thomas von Westen på oppdrag fra det statlige Misjonskollegiet i København sto i ledelsen for et omfattende misjonsarbeid. I det nordlige Sverige / Finland hadde prestene arbeidet relativt aktivt med misjons- og opplysningsvirksomhet allerede fra siste halvdel av 1600-tallet og samlet inn betydelig materiale om samiske forhold. Våre kilder består i stor utstrekning av de opptegnelser som disse misjonærene og prestene gjorde under sitt arbeid i samisk miljø, og vi har ingen tilgjengelige primærkilder, dvs. skrifter forfattet av samer selv, om deres religiøse tro og kultiske praksis. Ettersom den tradisjonelle samiske religionen i stor grad gikk i oppløsning og døde ut som resultat av mange års misjonsarbeid, er det dette historiske materialet som forskerne primært er avhengige av for å forstå det eldre samiske samfunnets religiøse liv. I mangel av primærkilder må en benytte seg av metodiske og teoretiske perspektiver som tar hensyn til at alle tilgjengelige kilder har karakter av å være sekundærkilder forfattet med en overordnet ideologisk interesse: det er teologer og kirkelige arbeidere som har samlet sine opplysninger i den hensikt å bruke denne informasjonen til å forstå samenes tradisjonelle religion slik at selve kristningsarbeidet skulle bli lettere og mer effektivt. Hvordan disse kildene bør vurderes, har variert sterkt. Tendensen i nyere forskning er å vurdere dem strengt kritisk samtidig som en forsøker å trekke mest mulig ut av dem tross de klare begrensninger som den ideologiske føringen har tilført dem.

Et ytterligere problem er at mange av kildene er mer eller mindre avhengige av hverandre slik at de egentlige originalopplysningene om religiøs tro og praksis er relativt få. Mange av fortolkerne leste sine forgjengeres tekster og føyde til observasjoner en selv gjorde og nye informasjoner en mottok. I liten utstrekning er disse arbeidene systematisert og kritisk drøftet med tanke på at religiøs tro og praksis har variert i tid og rom. Ofte har innsamlerne systematisert sine kunnskaper slik at en har forsøkt å laget et enhetlig system av samenes religiøse tro og praksis. Utvilsomt henger dette sammen med forestillingen om at fordi kristendommen er én og universell, så forventer en at også andre religiøse tradisjoner skal være like enhetlige. For dagens religionsvitere er det et stort problem at eldre tiders fortolkere har «lest» den tradisjonelle samiske religion gjennom sine kristne «briller» og brukt disse til å ordne og strukturere sine kunnskaper om den «fremmede» religionen. Som Israel Ruong har påpekt i sitt etterord til nyutgivelsen av de svenske kildeskriftene fra slutten av 1600-tallet, («presterelasjonene»), ville en ny tekstkritisk gjennomgang av håndskriftene sammen med en innholdsanalyse og en komparativ prøving av opplysningenes sannhetsverdi, være av stor nytteverdi for arbeidet med samisk tradisjonell religion.

Til tross for mangelen på primærkilder, skal det likevel understrekes at de sekundærkilder som tross alt er samlet inn i løpet av en periode på ca. 100 år (1650-1750) er ganske stort. Det representerer rike muligheter for innsikt i en religiøs tradisjon som åpenbart har vært svært rik og variert både med hensyn til trosforestillinger og kultisk praksis. Deler av denne tradisjonen finnes fortsatt og praktiseres til en viss grad i ulike sammenhenger. I senere år har det dessuten funnet sted en viss «revitalisering» og en fornyet interesse for den gamle religionens innhold og utøvelse. Det er derfor viktig at det kritiske studium av kildene selv foregår kontinuerlig og fornyes ved at en prøver ut nye teoretiske perspektiver og metodiske grep på det stoffet som foreligger. Mangelen på primærkilder må ikke forlede en til å tro at «det siste ord» er sagt i studiet av tradisjonell samisk religion.

Kildetyper

Selv om vi ikke har primærkilder i betydningen skriftlige kilder som går tilbake til de som selv praktiserte sin religion, finnes det likevel enkelte andre type kilder som kan betegnes primærkilder. Det gjelder først og fremst trommene med sine figurer som er malt på trommeskinnet av dens eier eller av en som selv visste hva de skulle betegne og hvordan de skulle brukes. Selv om det kan være til dels svært vanskelig å gi sikre tolkninger av figurenes betydning, er de likevel viktige informasjonskilder til forståelsen av forestillinger og idéer man benyttet i religionsutøvelsen. Av slike samiske trommer har vi i dag 71 stykker. Mange trommer ble konfiskert og brent av prestene og misjonærene. Dessuten gikk svært mange trommer (70) tapt i en brann i København i 1728 etter at de ble innlevert til myndighetene og sendt til oppbevaring i Misjonskollegiets arkiv. Mange manuskripter fra misjonens tid gikk for øvrig tapt i en annen brann i København i 1795.

En annen type primærkilder må en regne offersteder og andre hellige steder i terrenget, inkludert gravplasser, der religiøs kultus har funnet sted. Arbeid med slike steder har vært utført av Ernst Manker og Ørnulf Vorren. Offerstedene kan gi noe informasjon om hva som foregikk ved kulten og hvilke forestillinger som har vært knyttet til dem. De må imidlertid alltid sammenholdes med skriftlige tekster for en mer fullstendig forståelse. Når det gjelder arkeologiske funn, må en imidlertid bruke disse med en viss forsiktighet, ettersom det er vanskelig å sette det førhistoriske materialet i direkte sammenheng med samene som etnisk gruppe. Mange forskere hevder at den samiske kulturen neppe kan følges tilbake mer enn ca. 1000 år og at det ikke er klart om de kulturer man har hatt i tidlig metalltid eller enda eldre kan betegnes som «samisk», selv om en slik oppfatning ikke alltid deles av samiske forskere, og en bør nok regne med at der er en viss form for kontinuitet mellom den førhistoriske sjamanistiske religionsutøvelsen og den samiske religionen slik den fremtrer i de skriftlige kildene fra 16–1700-tallet.

En tredje type primærkilder kan en finne fragmenter av i sekundærkildene. Det gjelder først og fremst der forfatterne henviser til utsagn de selv har fått av samer som har praktisert sin religion. Slike utsagn kan henvise til tolkningen av trommens symboler gitt under avhør eller til hva slags kultus som har foregått på angitte steder. Slike opplysninger vil som regel være flettet inn i fremstillingen på en slik måte at det kan være vanskelig å avgjøre om det som er blitt sagt har vært fordreid (f.eks. for å unngå straff) eller er blitt tilpasset den annens (prestens / misjonærens) forestillinger og begreper for å lette dennes forståelse. En ytterligere kompliserende faktor er at den tradisjonelle samiske religion i stor grad synes å ha vært synkretistisk slik at en relativt lett kunne oppta elementer fra den annens religiøse tradisjon (f.eks. kristendommen) uten at det har representert et religiøst problem. Et viktig kildekritisk problem blir dermed å kunne sondre i tekstene og identifisere mulige fragmenter som kan betegnes som kilder av (relativt) primær karakter.

Sekundærkildene kan inndeles i ulike kategorier og avgrenses ved hjelp av både tidsmessige og romlige kategorier. Hans Mebius har delt kildene inn i to hovedkategorier: de som berører svenske forhold og de som berører norske forhold. K.B. Wiklund skilte mellom materiale fra sydlige, nordlige og russiske områder, mens Louise Bäckman delte kildene inn i henholdsvis svensk, norsk og russisk område. I det følgende skal vi ta utgangspunkt i en mer kronologisk og typologisk linje der en kan skille mellom følgende grupper:
I tillegg til dette skriftlige materialet, kan en føye til enkelte ikke-skriftlige kilder, som muntlige tradisjoner fra samisk miljø som er opptegnet og bevart i arkiver eller utgitt i form av sagn, eventyr eller fortellinger. Man bør også inkludere opplysninger om samiske ord med religiøst konnotasjon, samt sakrale stedsnavn som kan gi informasjon om kulten.

Det meste av informasjonen om samisk tradisjonell religion kommer fra det vestlige området. Der er f.eks. lite informasjon fra øst-samiske områder og fra det som i dag ville kalles Nord-Finland (Kemi Lappmark). Det har vært vanlig å dele inn kildeskriftene i to grupper: de svensk-finske fra slutten av 1600-tallet er mest fokusert på riter og kultus, mens de dansk-norske er fra begynnelsen på 1700-tallet er mest fokusert på mytologi og gudelære. En tredje gruppe kan sies å bestå av senere arbeider fra 1700-tallet som er preget av et syntetiserende perspektiv ved at en ikke er så opptatt av misjonens anliggender, men mer behovet for å forstå og integrere kunnskapen om den samiske religionen i et helhetlig perspektiv. Håkan Rydving henfører disse ulike gruppene til tre kirkelige tradisjoner: den lutherske ortodoksien (de svenske skriftene fra 1600-tallet), pietismen (misjonsarbeidet på 1700-tallet) og den opplyste ortodoksien (de senere skriftene fra både svensk og norsk side etter ca. 1740).

Kildene
Vurderingen av kildenes informasjonsverdi varierer sterkt blant forskerne. Mens noen mener at misjonsmetodene og den nære kontakten misjonærene hadde med samene nærmest garanterer troverdigheten til kildene, vil andre hevde at deres interesse var i sterk grad preget av deres misjonsiver så det førte til feiltolkning og manglende forståelse av den religion de søkte å endre. Når en skal arbeide kritisk med tekstene, kan det være naturlig å ta utgangspunkt i en posisjon nærmest den siste tolkningen. Kildene fra misjonstiden er klare i sin ensidige fordømmelse av den samiske religionspraksis. Den anses for å være djevelens verk og samenes guder blir gjennomgående demonisert, ikke bare av misjonærene, men kanskje enda mer av de samer som har gått over til kristendommen og som i misjonens tjeneste forsøker å få andre til å gjøre det samme. Kildene må derfor anvendes med en skjerpet kritisk sans dersom vi skal kunne samle troverdig informasjon om hvordan den tradisjonelle samiske religion ble praktisert og etterlevd i det eldre samiske samfunn.

De viktigste kildene fra slutten av 1600-tallet, er Olaus Niurenius, Samuel Rheen og Johannes Tornæus. Prosten Olaus Petri Niurenius (1590-1645) var sogneprest i Umeå i tiden 1619-1645 og var den som fikk opprettet den første skole for samer i 1632. Hans beskrivelser av Ume Lappmark fra ca. 1630 inneholder mange unike opplysninger om samenes livsvilkår og levevis. Han arbeidet i over 26 år i samiske områder og kjente derfor godt til samiske forhold, men en legger også merke til at han har hentet opplysninger fra tidligere skriftlige kilder. Som kilde kan han likevel vurderes som svært betydningsfull der hans opplysninger ikke har noen motsvarighet fra øvrige skriftlige kilder ettersom han i så fall sannsynligvis har slik informasjon fra samer som holdt til i hans områder, eventuelt fra andre prester i tilstøtende områder. Hans sønn, Eric Plantinus , var en av informantene til Johannes Schefferus for hans store verk om samene.

Samuel Rheen (ca.1615-1680) kom fra Böle by i Pite sogn og var predikant i Jokkmokk fra 1664/6-1671 og deretter sogneprest i Råneå til 1680. Han skrev sin i 1671 et arbeid med stor etnografisk kildeverdi fordi han henviser til forhold han kjenner godt til fra Lule- og til dels Pite Lappmark. Deler av manuskriptet inneholder fyldige opplysninger om trommen og dens bruk, samt om guder, offerplasser og bjørneseremonier. Johannes Tornæus (†1681) var sogneprest i Torneå og hadde med språkkyndig hjelp fått oversatt kirkens liturgi til samisk (Manuale Lapponicum, 1648). Hans beskrivelser fra 1672 av Torne Lappmark finnes i flere versjoner og inneholder rike opplysninger om religiøse forhold. Hans beskrivelser regnes for å ha høy kildeverdi.

Samuel Rheen og Johannes Tornæus var viktige informasjonskilder for Johannes Schefferus og hans store verk om samene som kom ut i 1673. Utgangspunktet for Schefferus’ arbeide var behovet for opplysning om forholdene i nordområdene på grunn av deres økende politiske og økonomiske betydning. Interessen for slik opplysning var også stor ute i Europa ettersom man hadde hørt rykter om at Sverige hadde vunnet sine mange militære seire ved hjelp det samiske folkets kyndighet i trolldom. Europa var på denne tiden preget av stor frykt for trolldom og kampen mot hekser og andre farlige elementer var en betydelig faktor i samfunnslivet. På oppdrag fra rikskansleren selv fikk Schefferus oppdraget med å skildre det samiske samfunn som kom ut to år senere på tysk i Frankfurt am Main under tittelen Lapponia. Boken bygger i stor utstrekning på de rapporter som kirkens prester i Nord-Sverige oversendte til Schefferus. Selv foretok han ingen primærforskning, men benyttet seg av den tilgjengelige litteratur og supplerte dette med informasjon fra ulike informanter, samt materiale fra de arkiver han fikk adgang til. Schefferus står frem som en usedvanlig dyktig redaktør av den informasjon og kunnskap han fikk formidlet til seg slik at verket, til tross for hans manglende førstehånds kjennskap, likevel har stor kildeverdi til kunnskapen om samiske forhold i Nord-Sverige på slutten av 1600-tallet. I fire kapitler (7-11) diskuterer Schefferus den samiske religion på en måte med en kritisk saklighet som kjennetegner boken som helhet. Lapponia kom ut på flere europeiske språk i de påfølgende årene.

Det var ikke alt av det kirkelige materialet, de såkalte «presterelasjonene», som kom med i Lapponia ettersom som Schefferus gjorde ferdig arbeidet så raskt. Disse ikke benyttede kildene ble utgitt av K. B. Wiklund i Svenska Landsmålen (1897-1909), og omfatter skrifter av ulik karakter og emner. Mange av disse skriftene har høy kildeverdi. Blant de mest sentrale er en tekst av Spirri Nils, en lulesame som skrev bl.a. om offerpraksis, samt noen anonyme manuskripter som inneholder joiketekster til bruk sammen med trommen.

Sogneprest Olaus Graan (†1689) skrev i 1672 to manuskripter som bygger på Rheens fremstilling, men han har også egne tilføyelser basert på kunnskap han har fått fra samiske informanter i Pite Lappmark, bl.a. om samisk tidsregning. Han fikk for øvrig oversatt katekesen og en kirkelig håndbok til samisk. Nevnes bør også Gabriel Tuderus (1638-1705) som var prest i Kemi Lappmark. Selv om Tuderus er mest interessert i sitt eget misjonsarbeid, gir han i sitt arbeid fra 1670-tallet under tiden enkelte viktige religionshistoriske opplysninger i forbindelse med at han ble viklet inn i harde konflikter da han prøvde å sette en stopper for samenes offerpraksis i sitt sogn. Den harde linjen Tuderus fulgte førte til at han i 1682 måtte forflyttes til forsamlingen i Torneå. Hans kollega, presten Petrus Noræus (1657-1706), kjempet også hardt imot samenes tradisjonelle religion og fikk endog en noaide dømt til døden. Han har likevel gitt enkelte opplysninger av verdi for religionshistorien.

Nicolaus Lundius (1656-1726) var klokker i Jokkmokk og sønn av en av de første samer som ble prest i den svenske kirken. Hans noe ustrukturerte manuskript fra slutten av 1670-tallet om Lule og Ume Lappmark ble skrevet etter at Lapponia kom ut, og han er åpenbart påvirket av Rheens oppfatninger av hva som er viktig å meddele. Likevel inneholder fremstillingen mange interessante opplysninger og regnes for å ha høy kildeverdi, ikke minst fordi han som same var fortrolig med samisk språk og kultur. Som kristen same forsøker han å forstå noaidens «spådomsånd» og har ikke et utpreget antagonistisk forhold til den gamle religionen slik mange av de svenske prestene hadde i hans samtid.

I Norge gir Peder Claussøn [Friis] i 1632 en beskrivelse av samenes « ugudelige oc forskreckelige Troldom oc Afguderi » i sin bok Norriges oc Omliggende Øers Sandfærdige Bescriffuelse. Her finner man historien om en mann på Helgeland som i en stor hule på fjellet oppdaget et stort grovt tilhugget bilde som han hugg i stykker. Ved siden av «finneguden» sto en eske som var fylt av blå fluer. Dette var samens gandfluer som han ikke turde røre fordi han visste at de kunne forårsake skade både på mennesker, dyr og endog naturen selv. Peder Claussøn kjenner også til eksempler på hvordan enkelte kan reise i ånden til steder langt borte og få kunnskap om ting som er skjult for andre, samt hvordan en skaffer vind ved hjelp av trolldom kan skade de som er ens fiender.

En annen beskrivelse «om den gamble tids hedenschab med den itzige tids galschab oc vanart» ble levert av amtmannen i Finnmark, Johannes Lilienskiold (ca. 1650-1703). I hans Speculum Boreale finner en bl.a. opplysninger om samiske offerplasser og et referat av rettsforhøret mot noaiden Anders Poulsen i 1673 med opplysninger om betydningen av figurene på Poulsens tromme.

De mest sentrale manuskriptene om samisk religion kommer imidlertid i Norge først ut på 1700-tallet. En viktig kilde er Isaac Olsens skrift « Om lappernes vildfarelser og overtro » som han skrev før han ble engasjert i von Westens misjonsarbeid. Olsen (ca. 1680-1730) var selv trønder, men kom i 1703 til Finnmark som skolelærer. Hans oppgave var å besøke samiske familier og undervise dem. Isaac Olsen var informant for prosten i Vadsø, Ludvig Christian Paus (1657-1744), da han skrev sine instrukser for helligdagsvektere (1711), en instruks som derfor inneholder en del opplysninger om samenes tradisjonelle religion. Paus skrev for øvrig en utførlig «Relation om Lappernes Afguderier og Vildfarelser» i 1715 basert på Olsens meddelelser. I tillegg til sitt eget arbeid om «lappernes vildfarelser og overtro», utarbeidet han en oversikt over samiske offersteder i Finnmark. Han betoner at hans kunnskap om samiske forhold er unik fordi det ikke er noen andre som har sett og hørt så mye gjennom mange års besøk i samiske hjem som deres lærer. Denne informasjonen ble verdsatt av misjonærene og både von Westen og K. Leem lånte Olsens materiale og gjorde utstrakt bruk av det i egne arbeider. Som kilde har Olsen likevel vært vurdert noe ulikt. Selv om han ikke alltid skiller mellom det han har lest (f.eks. Schefferus) og det han selv har sett og hørt blant samene, mener de fleste forskere likevel at hans omfattende og nære kjennskap til samisk miljø gjennom mange års opphold i Finnmark gir hans beskrivelser både tyngde og troverdighet, tross åpenbare mangler og sin uvilje mot den tradisjonelle samiske religionspraksis.

Thomas von Westen (1682-1727) fikk bare litt over 10 år i misjonens tjeneste, men satte i gang et stort arbeid som fikk varig betydning. Han skal ha forfattet en rekke skrifter, men de fleste er gått tapt. Bare et lite antall manuskripter er bevart som stort sett berører kirkens og misjonens organisering. Blant de viktigste er hans instrukser til misjonærene Kjeld Stub og Jens Blok fra 1716 som inneholder von Westens første forsøk på å systematisere det han har lært om den samiske religion fra Ludvig Paus og Isaac Olsen. Disse instruksene representerer en viktig kilde fordi opplysningene refererer til et klart begrenset geografisk område (øst-Finmark). En del andre manuskripter bygger på von Westens arbeider og er dermed av sekundær karakter. Disse har likevel kildeverdi til kunnskap om misjonsarbeidet og ikke minst til von Westens egen forståelse av den samiske religion. De viktigste skriftene fra von Westens hånd, først og fremst hans «konfesjonsbøker», gikk tapt i brann i 1795.

Det var sannsynligvis von Westens etterfølger, Hans Skanke (1679-1739), som tok hånd om von Westens manuskripter og brukte dem i sitt eget arbeid, Epitomes Historiæ Missionis Lapponicæ (med mange tillegg). Skanke var medarbeider til biskop Peder Krog, von Westens motstander. Han hadde besøkt både Troms og Finmark og overtok misjonens ledelse da von Westen døde. Det er gjennom Skankes misjonshistorie en best kan få tilgang til von Westens omfattende materialsamling, til tross for at den andre misjonshistorikeren og von Westens store forsvarer, Hans Hammond, skrev sin Den nordiske missionshistorie i 1767. Denne inneholder også mye relevant informasjon om samisk religion basert på innsamlet materiale fra misjonsarbeidet.

Det var imidlertid først og fremst gjennom Erich Johan Jessen-Schardebøll (1705-1783) og hans Afhandling om de Norske Finners og Lappers Hedenske Religion at von Westens undersøkelser ble kjent for offentligheten. Jessens avhandling som ble trykt både som et selvstendig arbeid og inkludert i Knud Leems bok Finmarkens Lapper, er et sammendrag av de beretninger som de norske misjonærene sendte til Misjonskollegiet i København og er i relativt stor grad basert på Skankes arbeid. Opplysningene er imidlertid redigert på en selvstendig måte og representerer et forsøk på å skape et helhetlig system av den samiske tradisjonelle religionen som i mindre grad enn tidligere arbeider er preget av et negativt og fordømmende syn på den tradisjonelle samiske religion.

Av andre skrifter fra misjonstiden bør nevnes det såkalte Nærøy-manuskriptet av Johan Randulf (†1735), sogneprest på Nærøy i tiden 1718-1727. Dette er et viktig kildeskrift, bl.a. fordi han forteller på bakgrunn av egne iakttagelser og erfaringer i et geografisk avgrenset område. Jens Kildal (1683-1767) var en av von Westens viktigste misjonærer. Han skal ha vært kyndig i nord-samisk språk og giftet seg med ei samisk jente fra Ofoten «for å vinne inngang blant samene», som Hammond skriver. Hun ble av Misjonskollegiet lønnet som lærer for samiske kvinner. Det meste av sin informasjon samlet Kildal fra Saltdalen, Gildeskål og Vesterålen. I 1727 skrev han Afguderiets dempelse som en form for lærebok til samiske lærere som skulle sendes ut i misjonens tjeneste. Skriftet som er utformet som en preken, men inneholder mye informasjon om samisk religiøs praksis. Det er særlig i skriftets appendiks som er interessant fordi han der refererer til egne iakttagelser og gjør seg nytte av von Westens notater fra de private samtaler han hadde med sine samiske «klienter». Kildals kildeverdi har vært omdiskutert, men mange mener man her har å gjøre med relativt pålitelige iakttagelser, selv om han er noe ukritisk og gjør flittig bruk av von Westens opptegnelser. For øvrig er muligheten stor for at det nettopp var av Kildal at von Westen selv lærte mye om den samiske religionen og at verdien av Kildal som kilde derfor snarere bør oppvurderes – til tross for at misjonshistorikeren Hammond omtaler ham som «den eenfoldigste, og mindst naturlige begavet» av von Westens misjonærer.

Jens Kildals yngre bror, Sigvard Kildal (1704-1771) var først misjonær i Ofoten, men ble senere sogneprest i henholdsvis Kjøllefjord i Finmark og Vågan i Lofoten. I 1730 skrev han en «Efterretning om Finners og Lappers hedenske Religion» som handler om trommen og de samiske gudsforestillinger. Store deler av manuskriptet er hentet fra von Westens materiale og finnes også i andre tekster, men der også selvstendige avsnitt. Også andre misjonærer og prester både på norsk og svensk side (L. Sidenius, C. Solander og H. Forbus) forfattet brev og manuskripter som formidler innsikt i samisk religiøs praksis. Disse manuskriptene har til dels betydelig kildeverdi, selv om de ofte er gjensidig avhengige av hverandre eller av andre skriftlige kilder som von Westen, Kildal og Leem.

Den sistnevnte, Knud Leem (ca. 1696-1774), var misjonær i Porsanger og Laksefjord i Finmark, senere sogneprest i Alta og rektor ved Seminarium Lapponicum i Trondheim. Han ga ut en samisk grammatikk og ordbok, samt en katekisme og en ABC-bok på samisk. Viktigst er imidlertid hans Beskrivelse over Finmarkens Lapper fra 1767 der han i tre kapitler tar for seg den tradisjonelle samiske religion og den religiøse praksis. Innfelt i disse kapitlene inngår et anonymt skrift som er en systematisk inndeling av de samiske gudene i fem klasser i henhold til hvor de er lokalisert. De fleste forskere mener at det er von Westen, eller i hvert fall en person i hans nærmeste krets, som står bak dette skriftet. Det har i hvert fall fått stor betydning fordi det er brukt av en rekke personer i misjonens tjeneste og andre som grunnlag for gjengivelsen av de viktigste elementer i den samiske tradisjonelle religionen og dermed også dannet et mønster for ettertiden i tolkningen av samenes religion.


Hans Hammond ga i 1787 ut et stort verk om von Westen selv og hans misjon blant samene. Denne misjonshistorien er et sterkt forsvarsskrift til fordel for von Westen og er meget kritisk mot biskop Krog og den innflytelse han utøvet mot misjonen. Man kan neppe betrakte Hammonds arbeide som en direkte kilde til den tradisjonelle samiske religion, men den inneholder avsnitt som er viktige for å forstå misjonen selv og dens anliggender. Blant annet finnes der direkte sitater av von Westen som bidrar til å kaste lys over hans tenkemåte og interesser.

Av øvrige kildeskrifter fra 1700-tallet som ikke er avhengige av von Westens og hans medarbeidere, er det særskilt de to monografiene av Pehr Högström og Pehr Fjellström som er av interesse. Pehr Högström (1714-1784) var en meget dyktig akademiker, men valgte å bli prest i Lule lappmark. Han lærte seg samisk og publiserte en samisk katekisme foruten å oversette salmer og en postille. Det viktigste arbeid var hans beskrivelse over de svenske lappmarker fra 1747. Både dette og andre av hans arbeider har høy kildeverdi fordi de bygger på samtaler med samer og besøk på samiske hellige steder. Högströms svigerfar, Pehr Fjellström (1697-1764), var prost i Lycksele. Han oversatte flere kirkelige skrifter til et sør-samisk som han konstruerte på bakgrunn av ume-, pite- og lulesamiske dialekter. Han er særlig kjent for å ha samlet inn tradisjonene om de samiske bjørneseremoniene som han publiserte i en monografi i 1755.

Avslutningsvis bør nevnes det arbeidet som Lars Levi Læstadius skrev i perioden 1840-1845, Fragmenter i lappska mythologien. Han har selv gjennomgått alt tilgjengelig materiale vedrørende den tradisjonelle samiske religionen og har mange kritiske synspunkter til kildene. Han forsøker å sondre mellom kildene ut ifra hvor godt kjennskap de enkelte forfatterne kan ha hatt til samisk miljø og livsform. Selv hevder han at stort sett alt av levende religiøs kultus fra den eldre tiden er borte, men han gjengir likevel en del selvstendige observasjoner og informasjon han har fått vite fra personer i hans sogn. Læstadius’ bidrag representerer et første bidrag til en konstruktiv kildekritikk av skriftene som omhandler den tradisjonelle samiske religionen. Når en skal gå videre i dette arbeidet, må en imidlertid gå inn på hvert enkelt manuskript for å påvise f.eks. avhengighetsforhold og geografisk forankring, slik Håkan Rydving har gjort i sin Samisk religionshistorie: Några källkritiska problem fra 1995. En kunne også gå inn på andre temaer, som f.eks. en undersøkelse av de «briller» forfatterne av kildeskriftene har brukt i tolkningen av samisk tradisjonell religion og hvordan dette har påvirket deres forståelse av materialet. Kildekritikken må også anvendes på andre kilder enn de skriftlige, dvs. på samiske termer og stedsnavn knyttet til religiøs kultus. Et slikt arbeid er såvidt påbegynt og må få en stor plass i den videre undersøkelsen av tradisjonell samisk religion og kultus.

Tolkningene

Det er en gammel oppfatning at samene fikk sine gudsforestillinger fra den nordiske mytologi. Allerede i 1689 skrev Olof Rydbeck i sin Atlantica sive Manheim om betydningen av figurene på de samiske trommene der han tolker disse som norrøne guder. I den store misjonsstiden fra ca. 1650-1750 ble det mer vanlig å forstå samenes guder i lys av den dualistiske forestillingen om Gud og djevel slik at de samiske gudene ble tolket som uttrykk for hvordan djevelen ville narre samene til å tilbe seg selv under ulike navn og skikkelser. For prestene og misjonærene gjaldt det derfor å «avsløre» dette bedraget slik at de kunne tilbe den ene og sanne Gud. Der finnes for øvrig også flere eksempler på at misjonærene har anlagt et visst komparativt perspektiv og sammenholdt de samiske gudene med den klassiske mytologien. Thomas von Westen, Randulf og Forbus forsøkte f.eks. å identifisere noen av gudene i den samiske religion med guder fra det romerske panteon. En slik komparativ betraktningsmåte slo imidlertid ikke gjennom på vitenskapelig hold før langt ut på 1800-tallet, men da først og fremst i sammenheng med at en ønsket å betone hvordan samisk mytologi ikke representerte en selvstendig tradisjon, men hadde «lånt» sine religiøse forestillinger fra andre folkegrupper. Tanken om «lån» finnes for øvrig også allerede hos Hans Skanke når han hevder at samene har overtatt og videreført katolsk tankegods i sine idéer om dødsriket.

Det har vært påpekt, f.eks. av Edgar Reuterskiöld, at der foreligger en klar forskjell mellom de svenske og norske kildeskriftene fra misjonstiden. Denne forskjellen angir en viktig ulikhet i tolkningen av det religionshistoriske materialet såvel som ulikheter i selve misjonsarbeidet. For de svenske prestene fortonte samenes religiøse tro og praksis seg ikke vesensforskjellig fra tilsvarende skikker hos andre folk. Samene var bare mer «hjemme» i slike ting enn de fleste andre. Selv tilhørte prestene den opplyste ortodoksien og mente at forholdene ville endre seg gradvis bare folket ble mer opplyst. De bekymret seg derfor ikke så mye om hva samene selv trodde på og praktiserte i det skjulte, men forsøkte å endre forholdene gradvis gjennom forkynnelse og undervisning. På norsk side preget imidlertid den pietistiske kristendommen misjonærenes arbeid, og von Westen og hans medarbeidere satte store krefter inn på å avsløre samenes religion som reell avgudsdyrkelse. Idealet om personlig bot og omvendelse bevirket at kravet om at samene skulle bekjenne sine synder sto sentralt, og von Westen nedtegnet alle disse bekjennelsen i sin «Confessions Bog» som en viktig hjelp i sitt misjonsarbeid. Dermed var det viktig for misjonærene å få flest mulig opplysninger om «syndens vesen» slik at alle synder kunne bekjennes for tilgivelsens skyld. Resultatet ble en langt grundigere innsikt i den religiøse tro og praksis enn det en fikk på svensk side. Pietistene la også mye større vekt på realiteten av samenes tradisjonelle gudsforestillinger fordi de ble tolket som djevelens verk. Bare ved å avsløre disse som djevelske forestillinger, kunne de bli utryddet som regulerende elementer for folks religiøse tro og praksis. Etter at den store misjonstiden var over midt på 1700-tallet, hadde den pietistiske innflytelsen vunnet betydelig innpass på både norsk og svensk side, og den ble fornyet fra midten av 1800-tallet ved Læstadius’ virksomhet og den påfølgende samiske folkebevegelse som for alvor endret den samiske religionen. Det meste vi vet om den eldre tidens samiske religion er derfor et resultat av det pietistiske misjonsarbeidet og er derfor også preget av dens syn for nødvendigheten av å arbeide «innenfra» og lære å kjenne samenes egne oppfatninger omkring sin religiøse tro og praksis.

Da den «moderne» forskningen på samisk tradisjonell tok til på slutten av 1800-tallet, var det den evolusjonistiske skolen som dominerte der en forsøkte å forklare religionens opphav og utvikling. I tråd med denne tankegang skilte Just Qvigstad mellom 3 ulike lag: samenes opprinnelige religion, lån fra den norrøne religion og lån fra katolsk kristendom. Denne inndelingen var vanlig i den eldre forskning fra slutten av det 19. århundret til langt inn i det 20. århundret. Sentrale navn var Johan Fritzner (Norge), Axel Olrik (Danmark), K. B. Wiklund og Edgar Reuterskiöld (Sverige) og E. N. Setälä (Finland). Den ideologiske forutsetning i forskningssynet var at man mente samene som folkeslag i førhistorisk tid sto på et lavere kulturtrinn enn andre nordboere. Fra de «høyerestående» skandinaviske kulturfolkene lånte samene ikke bare skikker og hjelpemidler, men også religiøse forestillinger. Ettersom disse norrøne trekk var fremmedelementer i forhold til stedegen tradisjon, tenkte man disse elementene som «innkapslet» i den samiske kulturen slik at de dermed ikke ble fullt ut integrert inn i denne og dermed heller ikke kunne delta i den videre religiøse og politiske utvikling.

Forskerne tolket den «opprinnelige» samiske religion som en form for animisme der en dyrket hellige steiner og fjell uten klart å skille mellom det fysiske objektet for tilbedelsen og guddommen selv. I tidens løp blandet en inn lån fra nabofolkenes tro slik at det er vanskelig å avgjøre hva som er opprinnelig og hva som er lån fra nordmenn, svensker og finnlendere. Qvigstad hevder at det var disse lån fra nabofolkene som endret dyrkelsen av naturmaktene til en tilbedelse av personlige guder. For disse forskerne var det derfor viktig å påvise hvordan de samiske forestillingene om naturens krefter (torden, vinden, veksten) kunne tilbakeføres til norrøne idéer knyttet til personifiserte guddommer, samt hvordan disse eldre samiske forestillingene ble påvirket og endret av kristendommen.
I nyere forskning vektlegger en sterkere vekselvirkningen mellom samer og øvrige folkegrupper. Til en viss grad tok nok samene til seg trosforestillinger fra sine naboer, men det bør neppe bare forstås som et «lån» fordi en ikke hadde noe tilsvarende i sin egen tradisjon. Sannsynligvis overtok man elementer som allerede hadde en viss relevans i egen kultur, samtidig som en ga fra seg andre elementer som ga mening til en annen kultur- og forestillingskrets. Dette er en prosess som L.Bäckman kaller for spontan akkulturasjon og innebærer at det ikke var snakk om noen form for underkastelse i religiøs forstand fordi en hadde mindre makt enn andre folk. Det er først når nasjonal- og enhetsstatens maktpolitikk blir fremtredende ved slutten av 1600-tallet at forholdene endres slik at påvirkningen får en ensidig karakter. Da må den tradisjonelle religionens trosliv og kultiske praksis vike til fordel for enhetssamfunnets krav om felles normer og verdier der folket forventes å ha den samme religion som fyrsten har. Først da kan vi tale om en påtvunget akkulturasjon, og det er når denne form for akkulturasjon er nærmest blitt fullbyrdet, at en ser det problematiske ved prosessen. Da er det levningene må «reddes» slik at kunnskap om gammel tid ikke helt skal forsvinne. Dagens religionsforskning har derfor elementer som – ideologisk sett – kan betraktes som et uttrykk for et oppgjør med fortidens maktovergrep. Noen religionsforskere forsøker derfor å rekonstruere det som ble borte da nasjonalstaten gjorde sitt inntog i samiske områder med sin ideologi preget av religiøs ensretting, pietistisk livsholdning og rasjonalistisk verdensbilde. En slik interesse ligger bak f.eks. H.Rydvings forsøk på å tolke religionsskiftet fra den samiske siden og dermed supplere akkultureringsperspektivet med to andre perspektiver, nemlig dekulturering (den prosessen der den tradisjonelle religion svekkes) og enkulturering (den prosess der ny religion styrkes på bekostning av tradisjonell religion).
Tilbake