De eldre tolkningene av opprøret og dets årsaker har en tendens til å se hendelsen som et relativt isolert enkeltfenomen og man finner sjelden henvisninger til sosiale eller økonomiske forhold. Presten Hvoslef som selv ble et offer for opprørernes vrede, skrev i 1857 en analyse av begivenhetene der han legger hovedskylden på Aslak Hætta (Hvoslef hadde tidligere gjort rede for sitt syn i to brev til biskop Juell i Tromsø, datert h.h.vis 14.12.1852 og 5.1. 1853). Etter hans oppfatning var en religiøs forklaring ikke tilstrekkelig, ikke minst fordi opprørerne viste en klar "beregnende" holdning og at de derfor ikke hadde handlet i religiøs affekt. Hans konklusjon er at opprøret var foranlediget "i sin inderste Grund og Kilde af Had og Hævnsyge, der ikke kunde tilfredsstilles uden ved Mord" (sitert i Zorgdrager 1997, 375). I særlig grad gjaldt dette for Aslak Hættas vedkommende. De øvrige i gruppen hadde i stor grad latt seg lede av hans hat og hevntanker som primært var rettet mot lensmannen og handelsmannen fordi det var disse to som tidligere på året hadde vært ansvarlige for deres arrestasjon og dom i retten i forbindelse med Skjervøy-saken. Årsakene til opprøret lå dermed hos lederne alene.
Mer enn 100 år senere skrev sorenskriver E. Figenschou (1952), barnebarn av handelsmann Ruth, en artikkel der han også ser opprøret som et resultat av lederens personlige hevnlyst etter den tidligere dommen i Skjervøy-saken. Figenschou hevder at denne dommen var illegitim fordi den var basert på en for vid lovfortolkning og at de dermed ikke burde vært straffet i det hele tatt. Aslak Hætta og de øvrige hadde derfor all grunn til å føle indignasjon over dommen, selv om de derved gikk alt for langt i sin personlige hevnakt. At så skjedde, ser han som et resultat av fjellsamenes sinn og karakter slik dette var blitt formet gjennom "dårlig skolegang og opplysning, mangelfull samfunnsorientering, lettbevegelige sinn og ukritisk mottakelighet overfor påvirkning av følelsesmessig art" (1952: 573).
Sophus Tromholt (1885), en dansk vitenskapsmann som oppholdt seg i Kautokeino vinteren 1882-83 for å foreta nordlysobservasjoner, hevdet på bakgrunn av sine undersøkelser av forhørsprotokoller, tilgjengelig litteratur og samtaler med samer i Kautokeino, at opprøret var utført av sinnsforvirrede personer. Den samme konklusjon ble trukket av A.P. Pausett (1944). Enda lenger gikk Adolf Steen (1965) i sin analyse av opprøret der han søker å vise at de opprørske samene ikke skulle vært dømt fordi de burde vært ansett som sinnslidende og bestyrker sin teori ved hjelp av sykehistoriene til etterkommerne av samer som var med på opprøret.
Opprørernes religiøse motiver for sine handlinger gjør selvsagt at man har spurt hvilken sammenheng der var mellom religionen og handlingene den 8.november. Hvoslef tilla som nevnt de religiøse motivene liten vekt og fokuserte i stedet på opprørernes hat mot de personer som representerte øvrigheten. Teologen J.A. Englund (1875) vendte imidlertid oppmerksomheten mot det faktum at samene i Kautokeino tidlig ble tilhengere av Læstadius' forkynnelse, men han mente at årsaken til opprøret ikke var å finne i læstadianismen, men i opprørernes dårlige kjennskap til kristen tro og lære ettersom den kirkelige betjeningen i sognet i så lang tid hadde vært ekstremt dårlig. Skylden for opprøret måtte derfor i siste instans legges på de norske myndigheter som ikke hadde forstått betydningen av den allmene og religiøse opplæring i tro og moral. Dessuten pekes det på den klanderverdige opptreden til sogneprest Stockfleth (endog biskop Juell måtte gi Stockfleth korreks for enkelte av hans beslutninger og handlemåter). De fleste andre teologer og kirkehistorikere som har uttalt seg om opprøret (Heggtveit 1912-1920), C.Edquist (1916), M.Edquist (1922), Hasselberg (1935) og Sivertsen (1955), har søkt å forklare hendelsene som et utslag av "religiøs forvillelse" og manglende forståelse for læstadianismens egentlige trosinnhold - og som oftest i kombinasjon med negative personlighetstrekk hos opprørerne.
Når det gjelder Høyesteretts vurdering av hendelsen, poengterer man der at opprørerne hadde vist et graverende uttrykk for det hat og den hevnlyst som man antok underklassen følte overfor den siviliserte verden. Man ga eksempler på tilsvarende uroligheter som hadde funnet sted andre steder, og så på opprøret som et forsøk på å tilrane seg rettigheter og undergrave den offentlig ro og orden som ikke kunne tolereres i sivilisasjonens navn. Man var lite interessert i de bakenforliggende motiver og mulige konflikter i det samiske samfunnet, men konsentrerte seg om å dømme på en slik måte at det ville virke avskrekkende på mulige nye opprør.
Først på 1950-tallet begynte man å interessere seg for andre årsaker til opprøret enn i samenes psyke eller religiøsitet. Gjessing (1953) hevdet i en artikkel som imøtegikk Figenschous synspunkter at det var brennevinssalget og alkoholmisbruket som var tragediens kjerne, og la dessuten stor vekt på den uforstandige måten som sogneprest Stockfleth hadde opptrådt på som en utløsende faktor for opprøret. Læstadiansk innflytelse var av underordnet karakter, mente han. I stedet var det øvrighetens representanter som gjennom mange år hadde tjent seg rike på brennevinshandelsen mens samene selv gikk til grunne både økonomisk og moralsk. Det oppsto dermed en grunnleggende interessekonflikt mellom samene og den lokale øvrigheten, og da denne konflikten toppet seg gjennom opptredenen til en uforstandig prest, en hårdnakket lensmann og en tvilsom handelsmann, førte det til den voldsomme eksplosjonen.
Med den "sosialistiske vekkelse" på 1960- og 70-tallet kom det en ytterligere forsterkning av de sosiale og økonomiske motiver som bakgrunn for opprøret. Sosiologen Otnes (1970) og senere teologen Borch (1975) og historikeren Pryser (1982), så på opprøret som en sosial protest mot et hardhent rettsapparat og et samvittighetsløst profittbegjær fra de norske fremmede inntrengere. Otnes gir således opprørerne rett i at saken deres var rettferdig og klandrer dem bare for at de var så dårlige strateger at de brukte religionen som protestideologi og ikke gikk direkte til kjernen og protesterte mot de urettferdige strukturer som hersket i samfunnet. Han anser dermed den læstadianske bevegelsen blant samene som en forløper for politisk oppvåkning og organisering.
Et slikt synspunkt på opprøret ble videreført på 1980-tallet gjennom fokuseringen på samisk identitetsoppfatning. Bjørklund (1985 og 1992) ser på den læstadianske bevegelsen som en religiøs opposisjonsbevegelse mot tidens økonomiske og kulturelle undertrykkelse, og i den ideologi som preget opprørernes teologi, ser han en millenarisk bevegelse som forsøker å etablere et rettferdig samfunn av samer og for samer som direkte utfordret norsk statsideologi. Det var denne utfordring til norsk kulturelt hegemoni som gjorde at staten reagerte så sterkt som den gjorde i den påfølgende rettssaken.
I det foreløpig siste grundige arbeid om Kautokeino-opprøret, forsøker Nellejet Zorgdrager å utvikle et mer helhetlig perspektiv. Hun hevder at hendelsene kan studeres på forskjellige analysenivåer (434ff):
Hun er av den oppfatning at selve opprøret var en følge av utviklingen som ble satt i gang av de anmeldelser og rettsprosesser som sogneprest Qvale i Skjervøy og sogneprest Stockfleth initierte. Anmeldelsene stigmatiserte en liten gruppe av de vakte samene i Kautokeino og hengte dem ut som vranglærere og forstyrrere av den offentlige ro og orden som burde straffes hardt. Stigmatiseringen og den harde straffereaksjonen førte også til en klar radikalisering av bevegelsen og økte dens frustrasjon over det norske samfunnet i alminnelighet.selve opprøret bevegelsen i Kautokeino den læstadianske bevegelsen blant samer og kvener i alminnelighet.
Bevegelsen i Kautokeino omfattet så og si alle samer. Zorgdrager hevder at samenes påstand om at de var rene og hellige må betraktes som en følge av den virkelighetsoppfatning som gjenspeilte den situasjon folket lenge hadde lengtet etter. Deres læstadianske overbevisning gjorde at de ble i stand til å vise storsamfunnet hvem de egentlig ønsket å være. Den ble dermed samtidig en motstand mot det norske samfunnets kolonialistiske holdninger og den lave status samene var blitt tilkjent av øvrigheten. Samenes identifisering med Gud selv uttrykte at deres normer og verdier sto over det som det norske samfunnet og endog kirken representerte. Deres tro var derfor en rett tro. Fremveksten av en stor-siida ble et tegn på det fellesskap og samhold der en kunne styrke hverandre innbyrdes i troen og i følelsen av å ha rett, ikke minst ettersom øvrigheten konsekvent straffet dem hardt og urettferdig slik det skjedde i forbindelse med Skjervøy-saken. Zorgdrager peker dessuten på at der var en viss form for kontinuitet mellom den læstadianske vekkelsen og de tidligere vekkelser fra 1770-årene (Wiklund-vekkelsen og Roper-bevegelsen).
Den læstadianske vekkelsen førte til en sterk intensivering av følelseslivet hos de vakte i Kautokeino. Visjoner og drømmer spilte en stor rolle og førte til at individuelle erfaringer og fantasier ble oppfattet som så viktige og virkelige at de fikk kollektiv betydning. Zorgdrager hevder derfor at "'fantasien' om en bedre og mer rettferdig verden der ondskapen var drevet ut og de rettferdige regjerte jorden, ble en kollektiv 'fantasi'" (436). Gjennom fokusering på syndserkjennelse og omvendelse, kom bevegelsen til å stigmatisere de utenforstående - først og fremst de norske representanter for kirke og øvrighet - de som hindret folk i å leve et harmonisk, dydig og gudfryktig liv. De troende kunne dermed avreagere sine frustrasjoner på en ekstern fiende som utnyttet dem og så ned på dem. Ettersom Læstadius selv sterkt kritiserte de herskende forhold og bebreidet kirken dens passive holdninger, ga han også samer og kvener midler til å uttrykke sin utilfredshet med de bestående forhold og forsøke å etablere et alternativt likhetsmønster. For det norske samfunnet var det bestående ulikhetsmønsteret selve redskapet for makthegemoniet. Spørsmål som grensereguleringer og beiterestriksjoner var det ikke reindriftssamene selv som hadde innflytelse over; det var noe den norske øvrighet selv bestemte - og som regel ikke i reindriftssamenes favør! Frustrasjonen over å være stengt ute fra reell innflytelse har utvilsomt bevirket den sterke radikalisering av den religiøse bevegelsen og forårsaket dermed dens endelige revolusjonære uttrykksform. I Sverige og Finland der bevegelsen fikk sterkere innpass i kirken, antok den mer reformistisk karakter slik at man på den måten unngikk de eksesser som fant sted i Kautokeino den 8.november 1852.
Refleksjoner
Antropologen Clifford Geertz ser på religionen som en identitetsskapende og integrerende faktor i samfunnet og kulturen ved at den forbinder etikk og livsførsel med verdensbilde og virkelighetsoppfatning. Religionen har en grunnleggende kulturbærende og moralbegrunnende funksjon som sørger for identitet og integrasjon gjennom meningsperspektiver som motvirker kaos og uorden.Også sosiologen Peter Berger ser på religionen som et integrerende og identitetsskapende teorisystem i likhet med andre meningssystemer som filosofi, vitenskap og ideologi. Ettersom våre kulturelle konstruksjoner og sosiale ordninger er kronisk ustabile, trues de til stadighet av kaos og meningsløshet. Behovet for mening og identitet er derfor sterkt, ikke minst i situasjoner der mennesket konfronteres med livets marginalsituasjoner, særlig døden. Når religionen er så effektiv som et legitimerende og identitetssikrende meningssystem, så er det fordi den ved å referere til "den ytterste realitet" gir stabilitet til ustabile sosiale konstruksjoner. Den omskiftende tilværelse gis mening i lys av høyere konsepsjoner av tid og historie. Religionen legitimerer dermed også sosiale strukturer og kulturelle konstruksjoner ved å forankre dem i en høyere form for virkelighet.
En kan se hvordan en slik forståelse av religionens betydning for samfunnet kaster lys over det som skjedde i Kautokeino den fatale novemberdagen i 1852. Det samiske samfunnet befant seg i en marginalisert situasjon der kaos og oppløsning truet fra flere kanter. Dommene mot Kautokeino-samene fra Skjervøy-saken truet deres livsgrunnlag gjennom de store bøter de ble pålagt av domsstolen. Grensereguleringer skapte usikkerhet om muligheten for videre reindrift i sognet, og handelsvirksomheten i Kautokeino var preget av ordninger der en fikk lite eller intet igjen av det en selv produserte og samlet for salg. Dessuten representerte brennevinshandelen og de sosiale skikker etablert rundt alkoholserveringen, en reell trusel mot den enkelte person og deres familier og der var mange som sto i fare for å bukke under i armod og fornedrelse. Ikke engang den lokale lensmannen var til å stole på ettersom han hadde "skjemt seg ut" gjennom sin tidligere virksomhet i de svenske lappmarkene. Kirken prioriterte heller ikke Kautokeino-samfunnet ved at presten bare besøkte dem en kort periode ved juletider.
Det eneste lyspunkt i tiden var det som ryktene fortalte fra Karesuando der den lokale presten hadde gått til opprør mot urettferdigheten og mante til samhold blant sasmfunnets fattige mot de utenforståendes herredømme. Men det var lang avstand mellom Kautokeino og Karesuando og man kjente lite til grunnlaget for det Læstadius hadde fått i stand der. I Kautokeino måtte man derfor handle selv, og handlingene ble dermed i større grad preget av den kaostilstand samfunnet der befant seg i. Der var derfor ikke så mye de kulturbærende og moralbegrunnede funksjoner religionen kom til å få innflytelse over i Kautokeino, men snarere den mulighet man så til omveltning og forandring lokalt. Internt i gruppen av de vakte vokste der frem en relativt sterk grad av integrerende fellesskap med egen identitet med klare fronter mot "de andre". Frontene ble ytterligere forsterket ved at bevegelsen fikk et millenarisk preg med vekt på den "nye orden" der de gamle ordninger måtte rakst og effektivt "feies vekk" fordi de hindret etableringen av nye ordninger. Religionen bevirket dermed en "kulturrevolusjon" som frakjente enhver legitimtet for de eksisterende ordninger og sosiale strukturer. I og med den allmene krise-situasjonen kom derfor religionen til å spille en sentral rolle som motivasjonsfaktor for sosial endring og ikke som motivasjon for stabilitet, kontinuitet og tradisjon.
Ettersom opprøret ble så raskt slått ned og de drivende krefter bak opprøret ble nøytralisert, fikk det få positive ringvirkninger. Statsmakten hardnet i stedet til sitt grep om det samiske samfunnet og det kan muligens hevdes at den økende fornorskningspolitikken utover i siste halvdel av 1800-tallet, henger sammen med Kautokeino-opprøret som den måte storsamfunnet søkte å gardere seg mot lignende opprør i fremtiden.
Konklusjon
Det norske samfunnets øvrighet var i 1852 primært interessert i å opprettholde ro og orden. Kirkelig sett befant man imidlertid seg i en svært labil situasjon ved at konventikkelplakaten men sitt forbud mot selvstendige religiøse forsamlinger nylig var blitt opphevet og nye partier og grupperinger oppsto mange steder. Man så derfor med uro på hvilke konsekvenser den mer liberale holdningen skulle få for den videre samfunnsutviklingen. Samtidig var det nettopp religionen som for staten var det viktigste redskapet for å opprettholde stabilitet, orden og fredelige forhold. Når derfor opprøret gjorde bruk av religionen som fundament for sitt opprør, innebar det en reell trusel mot hele samfunnsordningen. Derfor reagerte man så strengt i forbindelse med Skjervøy-saken året før, og dermed satte man i gang en prosess der religionen kom til å få en sentral stilling som selvstendighetsmarkør for kampen mot urett og for eget verd. Det er med andre ord ingen tilfeldighet at Kautokeino-opprøret var et religiøst opprør med sterke sosiale og politiske overtoner. Voldsomheten i opprøret reflekterer da også den kaos-situasjon det samiske samfunnet befant seg i og dermed også den desperasjon man følte overfor en høyst utrygg og skjebnesvanger fremtid. De mest tragiske konsekvenser var det imidlertid det norske samfunnet selv sto for i sin hardhendte behandling av opprørerne, samt den videre behandling samene ble utsatt for gjennom den påfølgende fornorskningsprosessen som søkte å eliminere deres etniske tilhørighet gjennom den språklige assimileringspolitikk.
Referanser
- Bjørklund, I. 1985. Fjordfolket i Kvænangen. Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980. Tromsø.
- Bjørklund, I. 1992. "The anatomy of a millennarian movement: Some organizational condi-tions for the Sami revolt i Guovdageaidnu in 1852" i Acta Borealia, nr.2, s.37-46.
- Borch, E. 1975. "Kautokeino-opprøret i 1852 som døme på religionenes samfunnsmessige funksjon, vurdert i lys av den marxistiske religionskritikken" i Ung Teologi, 8.årg., nr. 2, s.25-36. Oslo.
- Edquist, C. 1916. "Forvillelserna i Koutokeino" i Edquist, C., Ropande röster i ödemarken, s.33-36. Stockholm.
- Edquist, M. 1922. Lars Levi Læstadius. En kulturbild från den stora väckelsen i Tornedalen. Stockholm.
- Englund, J.A. 1875. "Lars Levi Læstadius. En kyrklig tidsbild. IV. De religiösa förvillelserna i Koutokeino" i Teologisk Tidsskrift. 15.årg., s.73-87. Uppsala.
- Figenschou, E. 1952. "Mordkatastrofen i Kautokeino. Et sørgelig hundreårsminne" i Håløygminne, hf. 4, s.752-597. Harstad.
- Gjessing, G. 1953. "Tragedien i Kautokeino 1852" i Håløygminne, hf. 2, s.41-47. Harstad.
- Hasselberg, C.J.E. 1935. Under Polstjärnan. Tornedalen och dess kyrkliga historia. Uppsala.
- Heggtveit, H.G. 1912-1920. "Missionær Stockfleth og hans Virksomhed blandt Lapperne. Provst Læstadius, Vækkelsen i Kautokeino og Læstadianerne" i Den norske Kirke i det nittende Aarhundrede. Et Bidrag til dens Historie. Bind II, s.410-428 og 428-450. Christiania.
- Otnes, P. 1970. Den samiske nasjon. Interesseorganisasjoner i samenes politiske historie. Oslo.
- Pausett, A.P. 1944. "Den religiøs-fanatiske oppstand i Kautokeino. Et tragisk eksempel på hva åndelig villfarelse kan føre til" i Hålogaland. Årboken, s.70-80. Oslo.
- Pryser, T. 1982. Gesellar, rebellar og svermarar. Om 'farlege folk' rundt 1850. Oslo.
- Sivertsen, D. 1955. Læstadianismen i Norge. Oslo.
- Steen, Adolf. 1965. Kautokeino-tragedien 1852 - et justismord? Kristiansand.
- Tromholt, S. 1885. Under nordlysets straaler. Skildringer fra Lappernes Land. København.
- Zorgdrager, N. 1997. De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Kautokeino.
Noen skjønnlitterære verker som omhandler opprøret:
Fjørtoft, Lauritz, Storm. 1906. Skuespill Hansen, Lars, Storfossen. 1938. Roman Hirsti, Reidar, Sameopprøret. Oslo 1994. Roman Kieler, Laura, André fra Kautokejno. 1879. Roman Kristiansen, Idar, Korstog mot Kautokeino. 1970. Dokumentarroman. Lie, Bernt, En racekamp. 1915. Skuespill Markusson, Andreas, Hyrdene som for vill. 1938. Roman Nordrå, Olav, Rød høst. 1970. Roman
