Nordnorsk folkereligiøsitet
av Roald E. Kristiansen
Religiøse elementer i nordnorsk folkereligiøsitet
Del 3: Kirka, prestene og maktene
Offisielt var det selvsagt kirka som sto for håndteringen av de usynlige kreftene i tilværelsen. Der fikk en høre om både Gud og djevel - og om mennesket som befant seg mellom disse to og som måtte klare å håndtere sin tilværelse slik at en ikke skulle falle i djevelens klør slik at en mistet håpet om det evige liv og himmelsk lykke. Prestene var "ekspertene", de som hadde oversikt over de skjulte kreftene, for de kunne lese både det og det andre språk (latin, gresk og kanskje endog hebraisk) som var uforståelig for vanlige folk. Ikke alle prester var like dyktige i denne kunnskapen. De mektigste av dem hadde en særskilt kunnskap som mange mente kom fra bøker som man holdt skjult for vanlige folk. Denne kunnskapen hadde de fra de deler av bibelen som man kalte sjette og sjuende Mosebok, og som var forbeholdt de særskilt 'kyndige'.Bakgrunnen for tanken om de skjulte mosebøkene finnes i forestillinge om "Den opprinnelige Bibel" (Weimarbibelen fra Wittenberg). Slik folk flest oppfattet det, inneholdt den opprinnelige Bibelen hele den åpenbaringen som Gud ga til Moses. Prestene skulle studere alle Bibelens bøker, men andre fikk ikke lov til å se 6. og 7. Mosebok. Gud ville det etter sigende slik, fordi denne kunnskapen ville være farlig for ukyndige. Moses selv skulle ha lært trolldom av egypterne og overgikk endog disse i kyndighet. Hans trolldom var - slik han demonstrerte den overfor farao - så sterk at den ville være farlig for alminnelige folk å få tak i dersom de fikk tak i de hemmelige mosebøkene. Kun enkelte mennesker (utenom prestene) fikk tak i denne boka og brukte den til å hjelpe folk mot sykdom eller å mane ulykke på sine fiender. I særlige nødstilfelle kunne man derfor søke hjelp hos en av disse.
(Her er et avsnitt om 6-7. Mosebok fra boka Moderne Religiøsitet av 1.amanuensis på MF, Arild Romarheim)
De skjulte mosebøkene i bibelen ble også kalt for Svarteboka,
og de prester som benyttet seg av de krefter som en fikk innsikt i der,
ble kalt for Svartebokprester. Slike prester kunne være fryktet av
både leg og lærd, endog av sine egne. De kunne utføre
krafthandlinger av både god og ond karakter, og hadde dermed mulighet
for å skaffe seg velstand og lykke, rikdom og makt, som få
andre. Fortellinger om Svartebokprestene er der mange av, ikke minst er
mange knyttet til Petter Dass. Vi skal gjengi en slik fortelling som omhandler
en mindre kjent prest, en som gikk under navnet "Sveve". Hans egentlige
navn var antagelig Hans Olsen (ca.1650-1702), res.kap. til Torsken og Midfjord.
Om ham fortelles det både i skrevne og muntlige kilder at han kunne
løse og binde djevelen. Fortellingen er nedskrevet av Johan Hveding
(Folketru og folkeliv på Hålogaland II. Oslo 1944, s.60-61).
| I Torsken var det ein gong ein prest som heitte Sveve. Han var mykje
kjend for svarteboka som han hadde og for trollskapen som han kunde både
løysa og binda. Han kunde ta styrken av udyra òg, sa dei.
På Grytlandet stengde han den huldreheimen som var der og lenge hadde plaga folk. På den tid var Trondarnes hovudsætet mellom sokna på dei kantar, og alle prestane pla samlast til møte ved kyrkja på Trondarnes minst ein gong i året. Ein sumar fekk presten Sveve strengeleg bod om å møte på Trondarnes. Sveve var godt sjøvan. Over Vågsfjorden siglde han sjølv annan og lende i Altevågen. Då han kom fram til kyrkja, sat alle prestane samla der. Soknepresten i Trondarnes var hovudpresten. Han styrde møtet. Den viktigaste sak på dette møtet, sa soknepresten, var saka mot Sveve for alle trolldomskunstene han gjorde. Han bad om å få ei utgreiing av presten. Men nokor utgreiing det nekta presten Sveve å gje. Møtet fann då at presten Sveve måtte vere avsett frå den dagen av, sidan han ikkje vilde gjera greia for seg. Då Sveve høyrde at han var avsett, reiste han seg og gjekk. Han hadde hatten sin liggjande på golvet. Med same han tok opp hatten, sprang det ei mus undan han. Musa vaks og vaks og vart tilslutt til ein stor bjørn. Presten Sveve var då gått. Han sat i Altevågen og smia tynneband. Han vilde ikkje fara, for han visste at han snart laut opp i kyrkja att. No var bjørnen vorte så arg og sinna at prestane laut ut or kyrkja. Dei visste seg inga råd. Det einaste var å senda bod etter Sveve. Då Sveve kom, sa han: "Gjev de meg kallet att, skal eg temja bjørnen; men gjev de meg ikkje kallet, så få de temja bjørnen sjølv." Prestane laut då setja Sveve inn att i embetet sitt og stadfesta det på papiret. Sveve gjekk då innar i kyrkja og tok ein syl opp av frakkelumma. Så sette han eit hol med sylen gjennom blyvindauga, og jaga bjørnen inn i holet. Bjørnen skreik så det ylte; men igjennom måtte han, og borte var han. "Ser de der," sa Sveve, "det temst ingen bjørn i Trondarnes-kyrkja, utan eg er prest her." |
I denne fortellingen om Svartebokpresten Sveve er det verd å merke seg bemerkningen i innledningen. Sveve fremstilles som en som brukte sine krefter til å hjelpe folk: han hadde stengt en huldreheim som lenge hadde plaget folk. Sveve står med andre ord på folkets side og er en de kan henvende seg til for å få hjelp. Han er deres mann.
Kirka er derimot ikke uten videre på folkets side; den vil avsette Sveve fordi han avviker fra den offisielle religionens normer og regler. Sognepresten i hovedkirken Trondenes krever derfor Sveve til regnskap for sin virksomhet. Det at Sveve nekter å svare, kan tolkes som et uttrykk for at han vet de ikke vil ha forutsetninger for å forstå ham og at forklaringer derfor er nytteløse. Kirkas egne interesser og folks behov for en prest de har nytte av, kommer dermed i konflikt med hverandre. Når derfor kirka avsetter presten, viser han med sine kunster at selv ikke kirka kan leve uten de krefter han har til disposisjon. Selv prestene blir hjelpeløse når de står overfor bjørnen, og til slutt må prestene krype til korset og be om hjelp. I sin sluttbemerkning viser Sveve at skal der være en rett prest i Trondeneskirka, så burde det ha vært en som ham. Den offisielle religionens prester viser seg udugelige når det virkelig gjelder. Når det kniper i det virkelige liv, nytter det bare med en folkeprest, dvs. en som selv vet og kan beherske de skjulte krefter i tilværelsen. I fortellingen selv er det dermed den uoffisielle religionens virkelighets- og verdisyn som beseirer den offisielle religionens representanter.
For videre lesning:
Mathisen, S.R.: "Den farlige kunnskapen. Makter, moral og viten i sagn om svarteboka" i Hauan og Bolstad Skjelbred: Mellom sagn og virkelighet i nordnorsk tradisjon, Vett og Viten, Tromsø-Oslo 1995.
Lenker til øvrige sider om nordnorsk folkereligiøsitet:
